Er dette slutten på USA som liberalt demokrati?

Når vi erkjenner det paradoksale ved USA, gir dets politisk utvikling plutselig mer mening, skriver Hilde Restad. Foto: Rodrigo Freitas, Aftenposten

Eller er det kun et midlertidig tilbakeslag? Det gjenstår å se.

Om noen få uker, den 18. april, er det akkurat 250 år siden den amerikanske revolusjonen startet. Da kastet Paul Revere seg på hesten sin og advarte de nordamerikanske «patriotene» i Massachusetts. Britene kommer!

Og britene kom, men ble som kjent nedkjempet i Uavhengighetskrigen. Grunnloven som etablerte den amerikanske republikken, var satt opp i direkte kontrast til det britiske imperiet og det gamle Europa.

Opplysningstidsfilosofiens innsikter verdsatte republikk over monarki, folkestyre over føydalisme og borgeres grunnleggende og iboende rettigheter (til religionsfrihet, ytringsfrihet etc.) over tilfeldige politiske strømninger. Inspirert av dette opprettet de nye amerikanerne det de så på som den første moderne republikk. Selv om det allerede fantes republikker i Europa, var USA den første republikken som eksplisitt var grunnlagt på folkesuverenitetsprinsippet.

USAs selvforståelse som en slags opplysningstidens trendsetter ble straks bekreftet av verdenshistoriens lunefulle hendelser: Like etter den amerikanske revolusjonen fulgte nemlig den franske.

Disse to revolusjonene satte sitt preg på vestlig idéhistorie og politisk utvikling, ikke minst i prinsippene nedfelt i Norges Grunnlov fra 1814. Der USAs revolusjon for «frihet» og «likhet» imidlertid lyktes, utviklet Frankrikes revolusjon seg til en blodig konflikt i mange akter. Dermed så amerikanerne på seg selv som eksepsjonelle i politisk forstand – som den eneste republikken som klarte å tre inn i en ny, mer opplyst tidsepoke.

Denne eksepsjonelle selvforståelsen har i stor grad forhindret amerikanere i å forstå seg selv. For USA har ikke alltid vært et demokratisk forbilde.

Liberalt og illiberalt

USAs politiske utvikling har ikke vært en stødig marsj mot «a more perfect union», som det står i forordet til Grunnloven. I boken «Det amerikanske paradokset» skriver jeg at vi heller burde se på USA som et paradoks.

Med dette mener jeg at USAs historie bærer sterkt preg av at dets liberale politiske tradisjon har kjempet imot dets like innflytelsesrike illiberale tradisjon.

Denne illiberale tradisjonen kan karakteriseres som:

• rasistisk (eksemplifisert ved slaveri, segregering og etnisk rensing av urbefolkningen)
• patriarkalsk (eksemplifisert ved de mange lovene som begrenset og fortsatt begrenser kvinners politiske, sosiale og økonomiske rettigheter)
• imot viktige rettigheter som religionsfrihet (denne tradisjonen kjemper for at USA skal være et kristent land)
• og med ideologisk betinget ytringsfrihet (kun visse meninger kan tolereres).

Dette paradokset har påvirket utformingen av Grunnloven, valgsystemet, stemmeretten og de politiske partiene – ja, det amerikanske samfunnet som helhet. Faktisk førte USAs iboende paradoks til at USA måtte grunnlegges på nytt. Den amerikanske grunnleggelsen kan således omtolkes: Den var ikke fredelig sammenlignet med Frankrikes, slik amerikanerne blir fortalt i sine lærebøker. Den blodige konflikten ble bare utsatt med 80 år, da borgerkrigen kom (1861-1864).

Når vi erkjenner det paradoksale ved USA, gir dets politisk utvikling plutselig mer mening:

Borgerkrigen, segregering, borgerrettighetsbevegelsen, stemmerettighetskamp, lynsjinger og etnisk rensing av en urbefolkning. Det har ikke bare vært en marsj mot en stadig mer perfekt union, det har vært massive og reelle tilbakeslag.

I dag er vi inne i ett av disse tilbakeslagene. La oss kalle det USAs andre offisielle forsøk på en kontrarevolusjon.

Den første kontrarevolusjonen

Fordi USA ikke kunne være både fritt og ufritt, endte USA opp med å gå til krig mot seg selv. Etter at nordstatene vant borgerkrigen, satte Kongressen i gang med å gjenoppbygge sørstatene fra slavestater til frie stater.

Denne gjenoppbyggingen («reconstruction») kan forstås som USAs andre grunnleggelse. Den kom i form av tre sentrale grunnlovstillegg som skulle sikre borgerrettighetene til tidligere slaver:

• Det 13. grunnlovstillegget i 1865 forbød slaveri
• Det 14. grunnlovstillegget i 1868 ga statsborgerskap til alle som var født på amerikansk jord (dette ga statsborgerskap til tidligere slaver, og innførte dermed det amerikanerne kaller «birthright citizenship») og innførte prinsippet om likhet for loven.
• Det 15. grunnlovstillegget kom i 1870, og innførte stemmerett for svarte menn. Det sa at denne stemmeretten ikke kunne innskrenkes på grunnlag av rase, hudfarge eller at man tidligere hadde vært slave.

Rekonstruksjonen av sørstatene skulle løse paradokset ved å fjerne «arvesynden» fra USAs første grunnleggelse. I begynnelsen så dette lovende ut. Men så ble det brått slutt da nordstatstroppene trakk seg ut etter 1877. Sørstatene satte så ikke overraskende i gang en rekke tiltak for å nøytralisere effekten av de tre grunnlovstilleggene.

Kontrarevolusjonen innebar tiltak for å begrense svartes tilgang til stemmeretten – gjennom stemmeskatt («poll tax»), leseferdighetstester («literacy tests») med mer. Videre ble omfattende segregeringslover vedtatt. Svarte og hvite skulle ikke bruke samme togvogner, restauranter, drikkefontener, skoler, gravlunder og så videre.

Disse lovene fikk etter hvert kallenavnet «Jim Crow» etter en revypersonlighet fra 1820-årene. «Jim Crow» portretterte svarte som dumme, men underholdende. Høyesterett var en viktig medsammensvoren her, eksemplifisert gjennom dommen i 1896 i saken «Plessy mot Ferguson». Her etablerte Høyesterett den kjente «separate, but equal»-tesen om at segregering ikke var galt eller grunnlovsstridig.

Kontrarevolusjonen mot det liberale USA var på fremmarsj helt til borgerrettighetsbevegelsen på 1950- og 1960-tallet, altså nesten et helt århundre. Først etter en massiv dragkamp mellom borgerrettighetsaktivister, politiske aktører og Høyesterett fikk USA på plass reformer som skulle oppfylle de hule løftene fra den andre grunnleggelsen.

Det 14. grunnlovstillegget ble et viktig grunnlag for Høyesteretts avgjørelse om å forby segregerte skoler i saken «Brown mot Board of education» i 1954. I 1965 vedtok Kongressen en føderal valglov som garanterte alle borgeres stemmerettigheter – ikke bare i teorien, men i praksis. Nå skulle det føderale Justisdepartementet for første gang holde oppsyn med delstatenes valgprosedyrer og forhindre kreative påfunn for å stoppe minoriteter fra å stemme. Først i 1965 kan vi dermed klassifisere USA som et liberalt demokrati.

Det korte eksperimentet som liberalt demokrati vært turbulent.

Borgerrettighetsæraen ble etterfulgt av likestillingskamp og kamp for homofiles og andre minoriteters rettigheter. Men i starten av det 21. århundret så det veldig ut som om denne evige marsjen mot en mer perfekt union, kanskje endelig hadde nådd målstreken, tenkte mange.

Ikke bare stemte amerikanerne i 2008 frem sin aller første ikke-hvite og svarte president, men dette var det året da svartes valgdeltagelse endelig tangerte hvites valgdeltagelse. Valgloven av 1965 hadde levd opp til løftet sitt. Som det endelige beviset ble i 2012 den første svarte presidenten til og med gjenvalgt.

Den andre kontrarevolusjonen

I 2013 skjedde det dog noe besynderlig. Da bestemte Høyesterett i saken «Shelby County, Alabama mot [justisminister Eric] Holder» at deler av valgloven av 1965 ikke lenger skulle gjelde.

Mellom linjene sa høyesterettsflertallet at gammeldags diskriminering fra 1950-årene ikke var relevant for USA i dag, og at man derfor burde fjerne de gamle reglene. USA hadde jo en svart president sittende i Det hvite hus.

Høyesterettsdommer Ruth Bader Ginsburg skrev i sin dissens at det å avslutte prosedyrer som hadde fungert, og som fortsatt forhindret diskriminering, var som å kaste paraplyen når det regner fordi man så langt ikke var blitt våt.

Ginsburg fikk rett. Siden 2013 har trenden vært at de delstatene som er kontrollert av Det republikanske partiet, gjør det vanskeligere å bruke stemmeretten sin. Delstater som er kontrollert av Det demokratiske partiet, forenkler valgprosedyrer.

Det er mildt sagt svært uheldig at vi nå igjen er i en periode i amerikansk politisk historie der det å være for stemmerettigheter blir sett på som partipolitisk.

Ginsburg døde i Obamas siste år som president. Obama – oppmerksom på den stadig mer høyreradikale vinden som blåste i det republikanske partiet, oppnevnte en uimotsigelig (og mannlig) kandidat til å ta over: Merrick Garland.

Det republikanske partiet i Senatet, anført av Mitch McConnell, gjennomførte like fullt en historisk trenering i Senatet i håp om at presidentvalget skulle gå deres vei. Donald Trumps valgseier i 2016 – der han fikk flere valgpersoner og dermed ble president til tross for at den første kvinnelige presidentkandidaten i amerikansk historie vant med nesten tre millioner flere stemmer – satte denne prekære utviklingen på spissen.

I de fire årene Trump satt, fikk han oppnevnt hele tre dommere.

Sammensetningen i Høyesterett gikk fra fire konservative, fire liberale og én vippedommer til seks konservative mot tre liberale dommere. Denne Høyesteretten står ikke tilbake for rollen Høyesterett spilte i den første kontrarevolusjonen:

I avgjørelse etter avgjørelse har den reversert viktige markører fra USAs korte periode som liberale demokrati, som den føderale retten til selvbestemt abort («Dobbs mot Jackson Women’s Health Organization» i 2022), stadige innhugg i valgloven av 1965 («Brnovich v. Democratic National Committee» i 2021) og avgjørelsen om at presidenten har «absolutt immunitet» i sin offisielle gjøren mens han sitter i Det hvite hus («Trump mot United States» i 2024).

I Trumps andre periode ser vi et forsterket angrep på USAs liberale demokrati:

Noe av det første Trump gjorde som nyinnsatt president, var å utstede en presidentordre som avslutter «birthright citizenship». Regjeringen hans har gått til frontalangrep på akademisk frihet og ytringsfrihet, og gjennomfører nå en ideologisk betont utrenskning av meningsmotstandere i det føderale statsapparatet. Målene er illiberale, metodene antidemokratiske.

Dette er ikke, for å si det mildt, en særlig subtil kontrarevolusjon. Som Trumps nye statssekretær for offentlig diplomati skrev på X i høst: «Kompetente hvite menn må bestemme dersom du vil at ting skal fungere.»

Autoritært regime neste?

Den første kontrarevolusjonen var avhengig av en reaksjonær Høyesterett og en fortelling om radikale republikanere i Kongressen som skulle rekonstruere Sørstatene. Med Trump har Høyesterett bidratt med et grunnlovsmessig skjold mens en fortelling om de radikale, politiske korrekte, woke «dei-demokratene»«dei-demokratene»Dei står for diversity, equity og inclusion (mangfold, likeverd og inkludering). brer om seg.

Obamas to presidentperioder ble i sin samtid forstått som en lykkelig slutt på den illiberale tradisjonen. Nå ser det heller ut til at periodene har vært en viktig grunn til at den illiberale tradisjonen våknet til live igjen.

V-Dem (Varieties of democracy) Institute advarer i årets rapport om at USA er i rask demokratisk tilbakegang. Instituttet mener USA allerede kan være i fare for å bli klassifisert som et slags autoritært regime. Om dette er slutten på USA som liberalt demokrati, eller kun et midlertidig tilbakeslag, gjenstår å se.