Er dette egentlig dugnad, eller er det noe annet?

Er salg av doruller og sokker egentlig dugnad? spør innleggsforfatterne. Foto: Arkivfoto: Stein J. Bjørge

I mange tilfeller settes det en minstesum hver familie forventes å tjene inn.

Dugnad har en sterk symbolsk plass i Norge. Under pandemien ble begrepet brukt hyppig: Alle måtte bidra litt for fellesskapet.

Når mange gjør en innsats sammen, kan vi få til mye. Den samme dugnadsånden har lenge vært en bærebjelke i norsk barneidrett. Foreldre stiller opp for å rigge baner, stå i kiosk eller drifte turneringer.

Men det er grunn til å sette spørsmålstegn ved det som kalles dugnad i barneidretten i dag.

I Facebook-feeden dukker de opp med jevne mellomrom: foreldre som selger sokker, dopapir, kaker eller digitale skrapelodd på vegne av barnas idrettslag. Salget organiseres gjerne gjennom bestillingslenker og forslag til innlegg man kan dele videre. Resultatet er at Facebook er blitt barneidrettens Finn.no.

Dugnad handler om å møtes

Det kan være fristende å kalle dette dugnad, fordi det legitimerer ordningen. Men begrepet mister sitt opprinnelige innhold, der dugnad handler om å møtes, bidra etter evne og se resultatet av innsatsen der og da. Dugnaden skaper møteplasser. Foreldre blir kjent med hverandre, og barna ser voksne bidra til fellesskapet. Det bygger tilhørighet på en måte som en digital salgslenke aldri kan gjøre.

Den har også en viktig side for barna, ved at de lærer å bidra selv gjennom å ringe på dører og oppleve at man gjør en innsats for fellesskapet. Det handler ikke bare om penger, men om å være en del av den dugnadsøkonomien som holder barneidretten i gang.

Når dugnaden flyttes til sosiale medier, blir barna i større grad passive deltagere, mens foreldre blir småselgere som forventes å mobilisere sitt eget sosiale nettverk.

Det handler ikke bare om penger, men om å være en del av den dugnadsøkonomien som holder barneidretten i gang, skriver innleggsforfatteren. Foto: Illustrasjonsfoto: Ørn E. Borgen / NTB

Forventet minstesum pr. familie

I mange tilfeller settes det en minstesum hver familie forventes å tjene inn. Dersom man ikke får solgt nok produkter, må differansen ofte betales selv. Dette kommer på toppen av medlemskontingent og treningsavgifter. Når slike ordninger normaliseres, kan det bidra til å forsterke de økonomiske barrierene i barneidretten, et felt som allerede preges av økende kostnader og bekymring for sosial ulikhet.

Dessuten har ikke alle et stort eller ressurssterkt nettverk å mobilisere. Noen opplever det som ubehagelig å be venner og bekjente om å kjøpe produkter. Andre har rett og slett ikke de samme digitale kanalene tilgjengelig.

Poenget er ikke at alle former for inntektsarbeid i idretten er problematiske. Idrettslag trenger penger for å holde aktivitetene i gang, og denne ordningen fremstår som en enkel løsning på et reelt finansieringsbehov. Men når individuelle salgsoppdrag omtales som dugnad, er det grunn til å stoppe opp et øyeblikk og stille et enkelt spørsmål:

Er dette egentlig dugnad, eller er det noe annet?

Og hvis det er noe annet, bør vi kalle det noe annet.