Er det riktig å ta hull i ørene på noen som ikke fullt ut kan samtykke?

Min datter fikk hull i ørene da hun var fem år, etter at hun selv spurte om det. Jeg skal være ærlig på at tanken hadde slått meg tidligere også, da hun var mindre. Men jeg landet etter hvert på at det kunne vente til hun selv ønsket det.

Likevel er det et spørsmål mange stiller: Er det riktig å ta hull i ørene på noen som ikke fullt ut kan samtykke, enten de er seks måneder eller fem år gamle? Og hvorfor gjør man det egentlig?

Ofte handler det jo om at vi voksne synes det er fint. Samtidig opplevde jeg at dette var noe hun faktisk ønsket, blant annet fordi flere rundt henne hadde det. Og ja, jeg ser at man kan stille spørsmål ved hvor reelt et slikt ønske er i den alderen.

For meg oppleves hull i ørene som et relativt lite inngrep. Det er et valg med små konsekvenser sammenlignet med mye annet vi som foreldre bestemmer. Det er også et valg som for mange i praksis kan reverseres senere ved at hullene tas ut og gror igjen, selv om det ikke er garantert at det blir helt usynlig.

Men så er det argumenter mot. Noen peker på risiko for infeksjon og arr. I tillegg mener noen at det er prinsipielt at barn bør slippe unødvendige inngrep i kroppen sin. Jeg forstår det argumentet, men lander likevel annerledes i vurderingen fordi jeg vurderer risikoen som lav og dette som en liten handling.

Noen stiller også spørsmål ved å påføre smerten ved å ta hull i øret, når det ikke er medisinsk nødvendig. Jeg synes ikke det alene er et avgjørende argument for at et slikt valg er uforsvarlig. Vi vet jo også at mange får hull i ørene før eller siden uansett. Å gjøre det tidlig eller vente noen år er noe man kan legge ulik vekt på.

Jeg synes temaet er interessant, og løfter dette ikke for å forsvare eget valg, men fordi jeg tenker det er et tema der det er nyttig å reflektere over ulike sider før man tar et valg som forelder.

Jeg håper det er mulig å se folk ha samtalen uten å gå rett på hverandre som foreldre. Slike diskusjoner kan fort bli bastante, og at enkeltvalg plutselig blir gjort til et spørsmål om hva slags forelder man er. Det blir helt feil. De aller fleste av oss prøver å gjøre gode valg for barna våre, selv om vi lander ulikt.

Kanskje finnes det ikke ett riktig svar her, men ulike måter å vurdere det på som foreldre.

Det må det være rom for.