Er det egentlig plass til breddespillerne?

KRONIKK: Norsk idrett ønsker livslang idrettsglede for alle. Dessverre føler mange barn og unge seg bare som påfyll, og gir til slutt opp. Har vi glemt hva breddeidrett egentlig skal være?

Når breddelaget bare blir en treningsarena for enerlagsspillere, og breddespillerne aldri får sjansen til å spille seg inn, gjøre feil, lære og vokse, faller mange ifra. Foto: Berit Roald / NTB

Norsk idrett har som mål å fremme livslang idrettsglede i en inkluderende og mangfoldig organisasjon. Likevel viser tall fra Norges idrettsforbund at seks av ti ungdommer slutter med idrett før fylte 18 år. Som trener, lærer og forelder i Stavangerområdet, ser jeg tydelig hvorfor: Det er rett og slett ikke plass til de middels gode.

Når barna er små, får de aller fleste være med. Idrett handler om lek, vennskap og aktivitet. Men etter hvert som alderen stiger, sniker prestasjonspresset seg inn. Det blir viktigere å vinne. Viktigere å ha «de beste på laget». De som ikke hevder seg på enerlaget, skyves over til toerlaget, men også der dominerer enerlagsspillerne. De utgjør stammen og de mest sentrale posisjonene, mens breddespillerne sitter på benken og venter, ikke fordi de ikke vil, men fordi de ikke teller når det gjelder.

Et folkehelseproblem

I praksis betyr dette at breddespillerne ofte ikke får spilt seg varme eller vist hva de kan. Mange får lite spilletid, blir oversett på trening og sitter igjen med følelsen av å være en byrde. Ungdommer jeg har snakket med beskriver det som demotiverende. De blir redde for å gjøre feil og tør ikke bidra fullt ut. Det tærer på selvtillit og idrettsglede.

At det skjer nivådeling i lagidrett etter en viss alder er forståelig. Alle trenger å utvikle seg på sitt nivå. Problemet oppstår når det ikke finnes reelle alternativer. Når breddelaget bare blir en treningsarena for enerlagsspillere, og breddespillerne aldri får sjansen til å spille seg inn, gjøre feil, lære og vokse. Mange som kunne utviklet seg videre, eller bare ønsket å være med, faller utenfor, mens satsingen og ressursene konsentreres om de beste. Resultatet er at breddespillerne får stadig færre muligheter, mens de som allerede ligger foran, får stadig flere.

Forskning støtter disse observasjonene. Lars Erik Espedal, som har studert frafall i organisert idrett, peker på at mange ungdommer slutter fordi de ikke føler seg gode nok. Samtidig rapporterer Idrettsforbundet at frafallet fører til at mange unge knapt trener i det hele tatt etter at de slutter. Det er et folkehelseproblem.

Idretten må tørre å stille seg selv noen tøffe spørsmål:

• Har vi i praksis laget et system som belønner kun de beste?
• Er det riktig at breddelaget fungerer som treningsarena for enerlaget?
• Hva skjer med motivasjon og mestring når ungdom føler seg som statister på eget lag?

Vi trenger endring, også lokalt

Også her i Stavanger ser vi at flere klubber sliter med å stille lag i enkelte aldersklasser. Likevel preges deler av barne- og ungdomsidretten av et sterkt fokus på tabellplassering og resultater, selv på lavere nivåer. Dette går ofte ut over breddespillerne, som settes til side i jakten på seier. Konkurransen om de beste spillerne intensiveres, mens resten får stadig mindre plass. Dette er en utvikling vi må ta på alvor.

Tre ting bør skje:

• Breddelag må ha egne trenere som er der for å utvikle breddespillerne, ikke bare «passe på» dem.
• Treningskulturen må handle om mestring og utvikling, ikke bare prestasjon. Det skal være rom for å gjøre feil og lære.
• Idretten må verdsette bredden, ikke bare si at den gjør det. Det betyr å se, motivere og følge opp også de som ikke drømmer om å spille på toppnivå.

Norsk idretts visjon er klar: Livslang idrettsglede. Det forutsetter at man faktisk får lov til å være med og at man føler seg ønsket. Jeg håper at flere klubber, trenere og foreldre tør å ta et oppgjør med en kultur som gjør at mange unge gir opp, før de egentlig har fått sjansen.