En til dels rotete og altfor detaljert tekst om motstandshelten Gunnar Sønsteby

Gunnar «Kjakan» Sønsteby var kanskje okkupasjonens største norske helt. Men også hans minne kunne trengt litt motstand.

Skulpturen «Mannen med sykkelen», også kjent som «Kjakan»-statuen etter motstandsmannen Gunnar Sønsteby, på Karl Johans gate. Skulpturen er laget av kunstner Per Ung. Foto: Arnt Olav Klippenberg

Petter Ringen Johannessen og Arnfinn Moland:

Nr. 24

Gunnar «Kjakan» Sønsteby. Krigen – Freden – Arven

502 sider

Cappelen Damm

Det mangler ikke bøker om «Nr. 24», lederen av Oslogjengen, i vår rike krigslitteratur.

Når det dumper ned en ny 500 siders biografi, koordinert med lanseringen av filmen om «Kjakan», må det være tillatt å håpe at det er nytt og viktig materiale som bringes til torgs. Det er dessverre ikke tilfellet. Arnfinn Moland, tidligere leder av Hjemmefrontmuseet, og en av Sønstebys nære venner, har sammen med Petter Ringen Johannessen, Sønstebys assistent gjennom mange år, åpenbart tenkt at historien om deres store helt gjerne kan fortelles én gang til.

Slikt kunne lett latt seg forsvare, om forfatterne for eksempel hadde rettet teksten mot en ny generasjon lesere, eller gjort grep som skilte denne boken fra Arnfinn Molands egen Sønsteby-biografi, som har kommet i flere utgaver, eller Sønstebys egen bestselger om sine aksjoner. Ingenting av dette er tilfellet, dessverre.

Dessverre, fordi det ikke kan herske noen tvil om at «Kjakan» var unik også blant den gruppen av motstandsfolk som tok størst risiko, holdt ut lengst og påførte okkupantene størst skade. Mange av fortellingene om hva han våget og hva han tålte, er nesten ikke til å fatte. Det er også her boken er på sitt beste. I noen passasjer klarer de to forfatterne å formidle faren og slitet på en måte som er en thriller verdig. Men disse innslagene er dessverre unntaket i en til dels rotete og altfor detaljert tekst. Mye av boken er en katalogartig framstilling av alt «Nr. 24» foretok seg, med en myriade av navn som nok har dokumentarisk verdi, men som forstyrrer flyten i framstillingen.

Gunnar Sønsteby opererte til tider med 40 ulike identiteter, som alle krevde identifikasjonspapirer og at han husket de ulike dekkhistoriene som knyttet seg til hver av disse identitetene. Han flyttet seg kontinuerlig mellom flere leiligheter og hadde for vane å stå opp og gå ut i skogen mellom klokken tre og klokken sju hver morgen, fordi dette var tiden da Gestapo vanligvis slo til. Når andres mot sviktet midt under sabotasjeaksjonene, var det han som holdt hodet kaldt. Kamerater ble arrestert, torturert og drept og svært mange andre måtte flykte. Men «Nr. 24» klarte seg alltid, selv om Gestapo visste hvem han var, og var på intens jakt etter ham. 

Selvfølgelig er dette en heltehistorie som kan fortelles på ny. Problemet er at disse to forfatterne hadde et så tett og nært forhold til Sønsteby – og beundrer ham så over all måte – at framstillingen er totalt blottet for motstand, også i beskrivelsen av det mest kontroversielle Sønsteby hadde ansvaret for: likvidasjonene av statspolitifolk, angivere og andre som Hjemmefronten ville rydde av veien.

Det går an å argumentere med at beskrivelsen av de mange likvidasjonene er ny i forhold til Sønstebys egen bok og Molands første biografi. Men også disse har vært utførlig beskrevet, både av Moland selv («Over grensen?», 1999), av Eirik Veum («De kalte dem rottejegere», 2022) og av Eivind Sæter («De likviderte», 2023).

Det finnes også andre svakheter, som de mange gjentakelsene. Ikke bare blir en rekke detaljer repetert, i ett tilfelle blir en hel historie gjenfortalt, tilsynelatende uten at den ene forfatteren husker hva den andre har skrevet. 

At det er to forfattere merkes også på tonen, som er påfallende sentimental i noen partier og langt mer nøktern i andre om tilsvarende tema. Det forstyrrer også når det plutselig dukker opp et «jeg» som forteller om sitt forhold til Sønsteby, uten at det fremgår hvem av de to forfatterne som skjuler seg bak dette jeg-et.

Flere slike forhold skaper et inntrykk av at boken er uredigert. Noen burde ryddet i kronologien, strøket gjentakelser, luket kraftig i de hundrevis av navn som farer forbi som rulletekster på en film, og rettet opp feil som at Lise Lindbæk var Norges første kvinnelige krigskorrespondent. Den æren tilhører nok Gerda Grepp.

De siste kapitlene, om Sønstebys liv og karriere etter krigen, kunne også med fordel vært kortet ned atskillig. Her glir forfatterne over i en polemisk stil der formålet er å slå tilbake mot alle som har hatt alternative perspektiv på motstandskampen og rettsoppgjøret. Mye av dette er rene repetisjonsøvelser. Til tider er det også umulig å vite om det er Sønstebys eller (spesielt) Molands synspunkt som fremmes. På den annen side bærer hele boken preg av at det knapt finnes noe punkt hvor Molands og Johannessens oppfatninger avviker fra det deres store helt mente og sa. 

Hagiografier er ofte kjedelige. Denne er dessverre ikke noe unntak.