En stor takk til Tjensvoll menighet fra en hedning

KRONIKK: I disse valgkamptider er det først av alt viktig for meg å presisere at dette her har ingenting med KrF å gjøre. KrF har stort sett ingenting med kristendom å gjøre.

Min mor elsker dette stedet. Hun er så utrolig bortskjemt. Hun tas kongelig imot, har sin egen kopp med navnet på og de har brune sukkerbiter kun for henne. Foto: Shutterstock

Det er faktisk nå så ille at da min gode kompis Jesus hørte at jeg som ateist skulle skrive innlegg igjen, så ringte han meg på den rosa telefonen for å si at jeg måtte presisere at han eller pappa aldri ville stemt på KrF. Hvis de hadde stemmerett. Eller var virkelige. 

Nei, dette handler derimot om hva denne kristendommen egentlig burde dreid seg om. Og her kommer de lokale menighetene som Tjensvoll menighet inn. For de har skjønt det.

Redningen kom fra kirken vår

Jeg har en mor på 85 år, som er veldig redusert, syk, hører dårlig, er nesten blind og klarer ikke gå så langt. Hun bor fortsatt hjemme i leilighet med alt på ett plan, og med daglig hjelp fra meg klarer hun å bo hjemme. Vi prøvde litt hjemmesykepleie, men det fungerte ikke så bra for henne, de har sine utfordringer de og, så da er det meg eller sykehjem. Og hun har det så utrolig fint der i leiligheten på Tjensvoll. Hun er opprinnelig polsk, satt flere år i konsentrasjonsleir og har mange traumer. Så livet har vært tøft og det er ikke bare, bare å hive seg på ting. Men, hjemme har hun sine daglige rutiner, er trygg og koser seg sånn at jeg vil at hun skal få bo der så lenge som mulig. Men, så er det det sosiale. Der kan ikke jeg hjelpe så mye. Dagsenter er alt for strabasiøst for henne, hun må hvile mye.

Men, så kommer redningen, ikke fra kommunen, men fra kirken vår. For Tjensvoll menighet, med diakon Liv Helene Austbø i spissen, har her startet opp bydelskafé i de nedslitte lokalene på Tjensvolltorget og laget en liten lavterskeloase for bydelen. Det er helt fantastisk. Der er det åpent hver dag, og de selger kaffe og kaker til en rimelig penge og har bruktbutikk. Frivillige står på og alle som kommer inn behandles som spesielle gjester. 

Min mor elsker dette stedet. Hun er så utrolig bortskjemt. Hun tas kongelig imot, har sin egen kopp med navnet på og de har brune sukkerbiter kun for henne. Små ting, stor effekt. De hjelper henne med alt og passer på at folk snakker med henne. Hun hører veldig dårlig og klarer ikke delta i samtalene hvis det er mye folk der, men de passer på at noen snakker med henne en til en. Hun blir sett, får sin daglige dose sosialt samvær, føler seg ivaretatt og har gjort noe den dagen. Og når jeg kommer til henne eller ringer har hun noe å fortelle om. Og det er så ubeskrivelig fint og jeg blir så glad. De hjelper henne, meg og faktisk kommunen.

Forebygger ensomhet

Dette er et uhyre viktig forebyggende, gratis tiltak mot ensomhet og depresjon, og det er på høy tid de og andre lokale menigheter får den anerkjennelsen de fortjener. At det i dag er fra en hedning synes jeg bare er på sin plass. 

Mennesker som synes det blir for mye å delta på ting, som av psykiske eller fysiske årsaker ikke orker å komme seg langt, kan ta rullatoren eller apostlenes hester og rusle noen meter i sin egen bydel og få litt sosial kontakt. 

Ensomhet i befolkningen generelt, men spesielt blant eldre er en enorm utfordring, vi som samfunn har forandret oss veldig og vi klarer ikke lenger å ta vare på våre slik vi burde. 

Nå skal de eldre bo hjemme til de har minst en fot i graven, gjerne en arm og, men hvordan skal kommunene løse dette praktisk? Jeg er sykepleier på sykehjem, og de som er så heldige å passere det kommunale nåløyet og få plass er nå så dårlige at de dør innen 1–3 år. For 20 år siden var det ikke slik. Da kom de lenge før de ble så dårlige.

Disse veldig syke menneskene har altså bodd hjemme i årevis med stor hjelp fra pårørende og hjemmesykepleie. Pårørende er ofte fullstendig utslitte og er sykmeldte, dette vet jeg altfor mye om. Og vi vet det kommer til å bli verre. Mye verre. Men, det er et annet leserinnlegg.

Hva skjer med husleien neste år?

Og nå et ramaskrik fra meg, for nå får jeg høre at dette fantastiske tiltaket til Tjensvoll menighet, som gjør at jeg kan slappe litt av med min dårlige samvittighet, som gjør at mamma får opprettholdt sin psykiske helse, som gjør at hun føler seg verdifull og sett av mennesker og samfunnet, at hun ikke bare er til bry og at hun og garantert andre kan bo hjemme mye lenger enn ellers, dette mirakelet lever på lånt tid. For de lokalene eies ikke av kommunen, men av Oslobaserte Fagerstad AS, og menigheten leier lokalene av dem. Og nå skal de pusse opp.

Stavanger kommune bestemmer hva som skal bli der etter det er pusset opp, og heldigvis er ikke de planene godkjente ennå. Derfor får de får bli der til neste sommer. Men, jeg tenker at den leien som kommer etter at de nye eierne har pusset opp, kommer aldri menigheten til å ha råd til. Derfor skriver jeg dette i dag for å fortelle kommunens politikere og dere der ute om disse hverdagsmiraklene som foregår i disse nedslitte lokalene, og for å si at dette tiltaket for Guds skyld må få fortsette midt i smørøyet i bydelen. Tjensvoll har vært akterutseilt som bydel i årevis, og her har menigheten noe fantastisk på gang som er til gode for hele bydelen og samfunnet, faktisk.

Takk, Tjensvoll menighet, jeg, mamma og Jesus-en heier herfra til evigheten.