En skrup­pelløs leder for et etikk­fritt fond

Det raser en indre storm i lederen for Oljefondet. Han meddeler til den svenske avisa Dagens Industri at han har levd gjennom sin største krise. Ikke fordi Israel begår et massedrap med fordriving av palestinerne i en prosess som trolig oppfyller ethvert kritierium for et folkemord. Nei, han bekymrer seg for Oljefondets renomme etter at han vært så nauden at han ikke skjønte at han hadde feilbedømt sitt publikum.

Hans publikum er ikke deg og meg og de tusener som går i gatene hver bidige lørdag i London, New York, Brussel eller Kristiansand i protest mot Israels daglige folkerettslige forbrytelser. Nei, hans bekymring gjelder de finansmarkeder som befinner seg i land som inntil nå har vært mest opptatt av å slå ned på «antisemittisk aksjonisme» - som Storbritannia, Frankrike og Tyskland. Men når disse tre lands sionistvennlige regjeringer kommer med ulike diplomatiske mishagsytringer overfor Israel, og vinden omsider kan se ut til å snu blant vestlige statsledere under sterkt press, vil det ikke ta seg pent ut å investere i folkemordøkonomiens mest sentrale drapsvåpenproduserende selskaper.

Uka etter at Aftenposten 4. august skapte ny oppmerksomhet over «gammelt nytt» med oppslaget om aksjene som ble kjøpt i Bet Shemesh, selskapet som vedlikeholder bombeflyene som raserer Gaza, kom Nicolai Tangen med følgende forklaring på hvorfor man hadde besluttet å trekke oljefondets aksjer ut av selskapet: Det er åpenbart at situasjonen i Gaza er blitt betydelig forverret i seinere tid.

Hvor stor grad av ignoranse er det lov å framvise som leder for verdens største statlige investeringsfond? Det plasserer Tangen på nivå med lederen av det komiske Etikkrådærtet, Svein Richard Brandtzæg, som var glad for å bli opplyst i sitt kunnskapsmørke: «Vi er veldig glade for at media kommer med ny informasjon». Tangen kunne, da han ble spurt om hvorfor dette nedsalget skjedde akkurat da, rett før Arendalsukas pressekonferanse, kommentere slik: «Vi er jo ikke helt tonedøve, heller!»

Nei, han er ikke tonedøv, men tvert om svært musikalsk fininnstilt på det eneste målet for Statens pensjonsfond i utlandet som han inntil nå har brydd seg om, nemlig å tjene mest mulig penger. Og det har han kunnet fokusere på i ro og mak inntil presset på Jens Stoltenberg ble så stort at finansministeren måtte gripe inn og lese skriften som plutselig sto der med store bokstaver: UT AV ISRAEL!

Det var ved starten av Arendalsuka, etter dette bare kalt Kuvendingsuka, at Stoltenbergs slepende føtter plutselig fikk fart på seg for å vise handlekraft. Inntil da hadde han ved enhver anledning, lenge før FNs spesialrapportør Francesca Albanese i april og mai hadde sendt brev til både finansministeren og Oljefondet om all folkerettsstridig dokumentasjon som hadde pågått i halvannet år i Gaza. Og det var f. eks mer enn to måneder siden Stoltenberg under en forelesning for studentene på UiA ble konfrontert med de samme anklager fra palestinaaktivist Tiril Valeur i salen og for åpen scene gjentok sine forsikringer på repeat om at Oljefondet ikke var involvert i selskaper som begår folkerettsbrudd. Med all mulig berettiget harme kunne den samme Valeur rette sin sluttappell i en kronikk i fvn.no første uka i august til Jens Stoltenberg, Jonas Gahr Støre, Nicolai Tangen og Etikkrådet: «Det er dette vi kommer til å huske dere for. Dette blir deres ettermæle: skamløs grådighet uten ansvar, uten hensyn og med profitt vurdert høyere enn menneskeverd. Etikk uten moral.»

Det er nødvendig å minne om noen tidligere slag omkring Nicolai Tangens meritter, noe han sjøl gjør i intervjuet med DI, slik det er gjengitt i E24 8(22. august): Nicolai Tangen: – Min verste krise noensinne – E24

Ikke ett sted i gjengivelsen viser Tangen noen bekymring for det som en hel verden nå ser utfolde seg i sanntid foran våre øyne; et brutalt massedrap på sivile under påskudd av å drepe Hamas-soldater, en okkupasjon av landområdet til mer enn to millioner med erklært mål å fordrive dem fra Gaza slik at Israel kan ta landet i bruk for egne formål, og et overgrep mot det palestinske folk både i Gaza og på Vestbredden som det skal god fantasi til for å forestille seg at ikke skal bli dømt som et reinspikka folkemord av internasjonale domstoler. Dette interesserer ikke oljefondsjef Tangen. Han er derimot opptatt av å vise hvor tøff han er til å stå i stormen, for det er det en virkelig leder skal kunne.

E24 repeterer stridighetene rundt ansettelsen av Tangen som oljefondsjef der han bare etter mange omveier solgte seg ut av sitt eget selskap Ako. Da jeg stilte spørsmål i  bystyret i 2016 ved etisk uforsvarlige ved å ta imot penger til den nå så berømte Kunstsilo som var gitt fra skattefrie fond i skatteparadiset Cayman Island, ble jeg nærmest kollektiv anklaget av den store hop av Tangen-bejublere, anført av Høyre og Ap, for å være løgnaktig, smålig og misunnelig. Da Tangens rolle ble løftet fram på nasjonalt plan i 2020 ble det en ny runde med anklager mot oss i et lite mindretall som mente denne pengeforvalteren fra City i London ikke var etisk skodd for å bli oljefondsjef. Takket være en modig Julie Brodtkorp som leder for tilsynsorganet i Norges Bank ble det et lurveleven der båten så vidt bar for det politiske flertall på Stortinget for å ansette Tangen.

En kortfattet lærdom som jeg og andre kritikere trakk av dette var at det ble skapt et nytt paradigme i norsk offentlighet da Nicolai Tangen slapp til med sine penger og sine velsmurte kontakter, først i Kristiansand for å skape goodwill for sitt kunstprosjekt, og deretter med norgeshistoriens mest berykta og påkosta smøretur for samfunnseliten til USA i november 2019, bare noen måneder før han ble ansatt som oljefondsjef.

Nå er Tangen-paradgimet en realititet, og det fins visst ingen vei tilbake til det uskyldsreine landet før Norge ble en gjennomkynisk renteniststat.