En litt annerledes hyllest til Erling Braut Haaland

Jeans omsorgsvilje har satt spor i meg som jeg aldri kommer til å glemme, skriver Elin Hoffmann Dahl. Bildet brukes med tillatelse. Foto: WTO

Et sykt spedbarn ligger alene og gråter. Redningen? En 21 år gammel mann og Erling Braut Haaland.

Jeg er usikker på om jeg noen gang faktisk har sett ham spille en kamp, og hver gang jeg skal si navnet hans, sliter jeg med å huske om han heter Erlend eller Erling til fornavn. Men for meg, som er infeksjonslege for Leger Uten Grenser, er Haaland blitt en viktigere del av livet mitt de siste årene enn jeg kunne forestilt meg at en fotballspiller noen gang skulle bli.

Navnet hans er virkelig en døråpner for en norsk lege på jobb utenlands.

Det syke spedbarnet

Fra hovedstaden Kinshasa i Den demokratiske republikken Kongo tar det to–tre dager til Bulape. Der brøt den dødelige blødningsfeberen ebola ut tidligere i høst. Den siste delen av reisen foregikk med helikopter fordi veiene var for dårlige til å frakte inn alt av medisiner og annet kritisk utstyr vi trengte for å bekjempe utbruddet.

Jeg var der med Leger Uten Grenser, som sammen med de lokale helsemyndighetene og Verdens helseorganisasjon jobbet for å bekjempe sykdommen.

Vi støttet blant annet det lokale sykehuset med testing, isolering og behandling av smittede. Samtidig bygget vi opp en midlertidig enhet utenfor sykehuset slik at sykehuset igjen kunne åpne for andre pasienter som nå ikke hadde et sted å få behandling.

Det var tøffe dager: Én natt mister vi to pasienter. Den neste natten tre fra samme familie – den minste et 19 måneder gammelt barn, den eldste bestemoren på 43 år. Jeg tenkte at sjelene deres måtte ha kommunisert og tatt veien videre sammen.

Dagen etter får vi inn en 11 måneder gammel baby. Moren er død av ebola-viruset, og vi kan ikke ta inn andre familiemedlemmer som ikke er syke og utsette dem for smitte, for å ta vare på barnet.

Situasjonen er velkjent for oss: Syke spedbarn er alltid en utfordring i et ebola-senter, der man må kle seg i fullt smittevernutstyr og ikke kan oppholde seg mer enn én time av gangen av hensyn til egen sikkerhet.

Vi spør noen av de kvinnelige pasientene om de kan hjelpe oss med babyen, men de snur seg bort – høyst forståelig. De er syke selv og har sett flere dødsfall de siste dagene. Noen er traumatiserte etter å ha mistet egne barn og orker ikke ta vare på et annet. Den lille gutten blir liggende alene i sykesalen og gråter.

«Je suis norvégienne»

Jeg ser meg rundt, og i en stol sitter Jean, en 21 år gammel mann. Han er ung og sterk og på bedringens vei. Han venter bare på de nødvendige blodprøvene som kreves for å bli utskrevet – to negative prøver med 48 timers mellomrom. Men kan jeg spørre en mann om å ta seg av en baby? Jeg har bare vært her noen dager og kjenner ikke kulturen godt nok. Jeg konfererer med kolleger, og vi bestemmer oss for å gi det et forsøk.

«Kan du hjelpe oss?» spør jeg prøvende på fransk. Han snakker mest det lokale språket tshiluba, og fransken min er haltende. «Beklager den dårlige fransken», sier jeg og legger til: «Je suis norvégienne.» Han ser lenge på meg før ansiktet hans lyser opp. «Norvégienne?!» gjentar han. «Erling Haaland!» Jeg smiler under masken og nikker. Haaland, ja. Selvfølgelig. Jeg har umiddelbart steget i kurs.

Erling Braut Haaland er blitt en viktigere del av livet mitt de siste årene enn jeg kunne forestilt meg at en fotballspiller noen gang skulle bli, skriver infeksjonslegen. Foto: Lise Åserud, NTB

Den unge mannen følger med meg. Jeg løfter opp barnet og viser ham hvordan han gir melk på flaske. Jeg lærer senere at Jean selv er far til et lite barn. Det forklarer hvor naturlig og flink han er med den lille. Etter noen dager er de som en liten enhet. På isolasjonssenterets uteplass sover de på madrassen i skyggen, han mater og bader gutten og bærer ham omsorgsfullt rundt hele dagen. Jeg lagrer de vakre bildene av godhet i hjertet.

Noen dager senere kommer en ny mor inn med sitt nyfødte barn på to uker. Hun er kritisk syk og dør bare timer etter ankomst. Babyen tester også positivt.

Den 11 måneder gamle gutten Jean har tatt vare på, er heldigvis blitt bedre og venter på sine to negative tester for å bli utskrevet. Men kan Jean også hjelpe oss med den nyfødte? Han er selv immun for ny smitte, så det representerer ingen fysisk fare for ham.

Men babyen er så bitte liten, ikke mer enn 2,5 kilo. Jean ser litt skremt på den vesle kroppen, men skjønner at vi har få alternativer og sier nok en gang ja til å hjelpe oss med mating og stell. Denne babyen overlever dessverre ikke, men 21-åringens omsorgsvilje har satt spor i meg som jeg aldri kommer til å glemme.

Takk for hjelpen!

Dagene går, og vår unge omsorgsstager får besøk av broren sin. Jean er fortsatt på isolasjonssenteret, og broren står på trygg avstand utenfor. Jean peker på meg og sier høyt nok til at broren hører: «Erling Haaland!»

Broren blir helt i ekstase. Han kan ikke tro sine egne ører – står han virkelig ved siden av en som er i familie med Haaland? Det er mulig noe gikk tapt i oversettelsen, men selv om jeg ikke ser så mye på fotball, opplever jeg ofte at det er noe universelt ved fotballgleden som knytter folk sammen på tvers av landegrenser og kulturer.

Så jeg håper det er greit at jeg kanskje skrøt litt ekstra denne gangen, Erling. Mens vi behandlet ebolapasienter, kvalifiserte du deg til sommerens VM sammen med resten av landslaget. Jeg ser ikke bort fra at det vil gjøre denne legens budskap mer interessant flere ganger. Så takk for hjelpen!