En høyreside som over flere tiår ikke tar egne velgere på alvor, straffes

For mange velgere fremstår ikke lenger president Emmanuel Macron som garantist for noe annet enn stø kurs mot veggen, mener Victor Jensen. Foto: Yara Nardi, Reuters/NTB

En høyreside som over flere tiår ikke tar egne velgere på alvor, straffes.

Dette er et debattinnlegg. Eventuelle meninger i teksten står for skribentens regning. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du lese hvordan her.

«Det er tiår der ingenting skjer og uker der tiår skjer.» Sitatet av Vladimir Lenin, som var en ivrig student av den franske revolusjonen, har vært treffende helt siden president Emmanuel Macron 9. juni lamslo Frankrike ved å skrive ut nyvalg til nasjonalforsamlingen, bare timer etter å ha lidd et ydmykende nederlag i Europavalget.

Velgernes nådeløse dom forelå søndag. Rassemblement national (Nasjonal Samling, RN) fikk 34,2 prosents oppslutning og 10,6 millioner stemmer, to og en halv ganger flere enn ved valget i 2022.

Andre valgomgang vil nå avgjøre om partiet kan danne regjering. For mange av oss som vil fransk høyreside vel, er dette gode nyheter.

Europas syke mann

Siden den femte republikk ble stiftet i 1958, har Frankrike i 39 år hatt en president tilhørende høyresiden, mot 24 år for venstresiden og Macron. Men ingen av landets problemer skyldes det man tradisjonelt forbinder med høyrepolitikk: Frankrike har Europas høyeste skatter, største statsgjeld, soleklart verste voldskriminalitet og opptøyer, en bekymringsvekkende industridød, for å nevne noe.

Innvandringen, drevet av særlig sjenerøse ordninger for familiegjenforening og asyl, er blant Europas minst produktive. Macron har selv erkjent at velferdsutgiftene koster «vilt med spenn». Frankrike er Europas syke mann.

71 prosent av alle franskmenn mener innvandringen er for høy, men til tross for årtier med løfter har den etablerte høyresiden aldri innført meningsfulle innstramninger på dette feltet. Deres parti Les Républicains (LR) fikk knappe 10 prosents oppslutning på søndag.

En høyreside som over flere tiår ikke tar egne velgere på alvor, straffes. Vi ser det i Italia, i Frankrike og i Storbritannia.

Kraftig høyredreining blant velgerne

I over ti år har meningsmålinger vist en kraftig høyredreining av franske velgere. Likevel styres landet helt siden 2012 til venstre eller i sentrum. Forklaringen er «cordon sanitaire», eller karantenepolitikken, innviet av høyresidens leder Jacques Chirac på 1980-tallet, og som best kan forstås som et selvpålagt forbud mot å inngå valgallianser med partier venstresiden ikke liker.

Systemet med enkeltmannskretser valgt i to valgomganger har i årtier splittet høyresidens stemmer, holdt RN vekk fra nasjonalforsamlingen og sikret først venstresiden og nå Macrons sentrumsallianse sterkere representasjon enn oppslutningen tilsier.

Det er vanlig å stemme ikke av overbevisning, men mot en fløykandidat. Men for mange velgere fremstår ikke lenger Macron som garantist for noe annet enn stø kurs mot veggen. De lot seg ikke skremme av hans trusler om «borgerkrig». Mange stemte denne gang ikke mot RN, men mot Macron selv, eller mot venstrealliansen Ny Folkefront, som Macron nå plutselig samarbeider med i andre valgrunde. Valgsystemet er en demning for å holde RN ute. Men når outsideren blir for sterk, så brister den.

Om beslutningen om å skrive ut nyvalg uttalte presidenten til en av sine fortrolige: «Jeg kastet en håndgranat i beina på dem. Nå får vi se hvordan de greier seg!» I stedet faller han for eget grep, og det er hans egen sentrumsblokk som går i luften.

Svekkelse og handlingslammelse

Det franske systemet er ikke tiltenkt en president og en nasjonalforsamling med uforsonlige posisjoner. Enten RN kommer i posisjon, eller restene av sentrum og den tradisjonelle høyresiden nå finner sammen med sosialistene i en usedvanlig skjør og svært ufransk koalisjon, som vil være helt avhengig av det radikale venstrepartiet LFI (Det ukuelige Frankrike), så synes svekkelse og handlingslammelse å være førprogrammert. Macron håper å holde RN ansvarlige.

Kanskje fantaserer han om å fremstå som redningsmann og skrive ut nok et nyvalg om ett år.

Det kan være et fåfengt håp. Det er Macron alene som har fremprovosert situasjonen landet nå står i, og uansett om RN kan danne regjering etter valget eller ikke, har partiet gode muligheter til å fremstå som et bedre styringsalternativ.

Forventer ingen mirakler

I 2017 ble RN straffet av velgerne for sin flørting med ønsket om å forlate fellesvalutaen euro. Denne posisjonen er for lengst forlatt. Fortsatt vekker det berettiget bekymring at RN er et utgiftsparti, eller at sentrale krefter i partiet har leflet for nært med Putins diktatur. Å utfordre finansmarkedene vil imidlertid straffes nådeløst, og utenrikspolitiske eventyr med rot i Europakartet fra 1914 er det alt å tape på.

Jeg drister meg til spådommen om at RN ved makten vil stå for videreføring både av europeisk samarbeid og av hovedlinjene i utenrikspolitikken. Den unge statsministerkandidaten Jordan Bardella har gitt tydelige signaler om det.

Franskmenn forventer ingen mirakler, men en troverdig kursendring. Partiet til den italienske statsministeren Georgia Meloni – Fratelli d’Italia – har allerede bestått prøven. RN har nå muligheten til å vise at de er et styringsparti og det soleklare høyrealternativet ved presidentvalget i 2027.

Et godt resultat for RN søndag og en seier ved presidentvalget i 2027 vil berede grunnen for en høyredreining av selve EU. Det kan ha uventede konsekvenser. Kanskje til og med fornyet entusiasme og ny giv for europeisk samarbeid fra der man minst venter det.

Victor Jensen er utdannet historiker fra Sorbonne-universitetet i Paris og den franske høyskolen for statsadministrasjon ENA. Han jobber innen offentlig forvaltning. Innlegget er skrevet som privatperson.