En fascist i Det hvite hus?

Mange fascister opp gjennom tidene har først og fremst vært narsissister, kleptokrater eller bøller – eller alt på én gang. Bevegelsen bak dem kan like fullt være fascistisk, skriver innleggsforfatteren. Foto: Alex Brandon, AP/NTB

Hvorvidt Donald Trump som enkeltperson er en fascist i ordets strengeste forstand, er av underordnet betydning.

Dette er en kronikk. Eventuelle meninger i teksten står for skribentens regning. Hvis du ønsker å sende et kronikkforslag, kan du lese hvordan her.

Visepresidentkandidat J.D. Vance sa for noen år siden at Donald Trump var «Amerikas Hitler». Det forhindret ham som kjent ikke fra å bli sengekamerat med selvsamme mann kort tid etterpå.

Akkurat dét er kanskje først og fremst en påminnelse om hvorfor fascismen er så farlig: Når den vokser og får makt og innflytelse, trekker den ikke bare til seg de hellig overbeviste, men også opportunistene og medløperne.

Siden den gang er Trump og Make America Great Again (MAGA)-koalisjonen blitt sterkt radikalisert.

Presidentkandidaten snakker nå åpent om å bruke militæret mot «den indre fienden», varsler om at han vil bytte ut hele landets øverste militære ledelse, omtaler innvandrere som skadedyr og «dårlig genmateriale» og truer tilhørerne sine med at immigranter er kannibaler eller villdyr som spiser folks kjæledyr og vil skjære over halsen på mennesker om de får sjansen.

Han har sagt at han vil være diktator (i én dag) og lokket velgere med at de aldri vil trenge å stemme igjen dersom han vinner valget. På valgmøtene hans, som stadig mer har karakter av en rendyrket førerkult, står tilhørerne med kampanjeplakater der budskapene er «Mass Deportation» og «Make America Strong Again».

Debatten raser

Diskusjonen om hvorvidt general Mark Milley hadde rett da han kalte Trump «en fascist tvers igjennom», raser nå for fullt. Den handler delvis om det er riktig å kalle Trump fascist og delvis om det er klokt å gjøre det.

Mange besserwissere sier nå at Kamala Harris burde ha latt være å gjøre det, selv etter at folk fra kretsen rundt Trump har fortalt om hans åpne beundring for Adolf Hitler.

I denne teksten skal jeg ikke uttale meg om Demokratenes politiske strategi, utformet i en situasjon som er stadig mer desperat, i kamp ikke bare mot MAGAs militsgrupper, fanatiske evangelikale og glødende libertarianere, men også noen av planetens rikeste menn – og trolig Russland.

Men jeg vil forsøke å si noe om hvorvidt det er riktig eller ikke å si at Trump er fascist – og noe om hvorfor det egentlig ikke spiller så stor rolle hva han er.

Fascismedefinisjoner

Om man følger historikeren Roger Griffins klassiske fascismedefinisjon, som legger vekt på den ultranasjonalistiske gjenfødelsesmyten, er det vanskelig å finne et mer fascistisk slagord enn «Make America Great Again».

Det signaliserer at noe opprinnelig er gått tapt, men også at fortiden kan gjenskapes og nasjonen gjøres stor og sterk og mektig igjen. Betyr det at Trump og MAGA-bevegelsen er fascistiske?

Selv om Trump selv neppe er en ideologisk fascist, innså han i 2016 at det finnes en massebasis for amerikansk fascisme i dag – med fascisten Steve Bannons hjelp. Bannon var ifølge Michael Wolffs innsideberetning fra Det hvite hus, «Fire and Fury» (2018), den eneste personen som var oppriktig engasjert i faktisk å forandre USA «raskt, radikalt og på ekte».

Når Trump var i sitt mørkeste, mest resolutte og aggressive humør, var han «Bannon-utgaven» av seg selv. I andre og mildere stemte øyeblikk kunne han være en mer klassisk og sentristisk anlagt høyrepolitiker.

Selv om hans eget politiske prosjekt ikke var fascistisk i utgangspunktet, bestemte han seg for å stille som fører for dette prosjektet. Amerikanske nynazister, kristennasjonalister, alt-rightere og andre fascister lot seg med glede lede av ham.

Flere av disse er for lengst i gang med å forandre USA på delstatsnivå, til et samfunn der skeive går tilbake inn i skapet, der kvinner nektes selvbestemmelse over sin egen kropp, hvor fagbevegelsen kues og «skadelig» litteratur forbys og utsettes for regulære bokbål.

Forutsetningene for den offentlige samtalen

MAGA-bevegelsen som tok form rundt Trump innenfor rammene av det republikanske partiet, hadde ikke noe egentlig politisk program. I den grad den hadde det, inneholdt det få spor av klassisk fascistisk tankegods.

Hovedprosjektet kan kanskje best beskrives som sjenerøse skattekutt til de rikeste og et forsøk på å gjøre nyliberalismen til et høyrenasjonalistisk prosjekt, der USA skulle gjenvinne sin suverenitet. Målet var å reversere globaliseringen og den regelstyrte verdensordenen, ikke minst når det gjaldt forpliktelser gjennom internasjonalt klimasamarbeid.

På det området greide Trump å ødelegge en hel del på kort tid i løpet av sin tid som president.

Politisk handlekraft er ellers ikke noe som er forbundet med Trump, men som tidsskriftet The Economist overbevisende argumenterer for i sin siste utgave, er det en feiltolkning. Ingen har forandret så mye på selve forutsetningene for den offentlige samtalen i USA som ham.

Eller som The Economist skriver: «One startling fact is that regardless of who is elected president, Mr Trump’s ideas will win. He, not Ms Harris, has set the terms of this contest.»

Fra hundefløyte til megafon

Også rasismen og avvisningen av de universelle menneskerettighetene spilte en sentral rolle i den koalisjonen som samlet seg bak Trump.

Mens republikanske politikere helt siden borgerrettighetsbevegelsens dager har måttet bruke hundefløyte og kodespråk for å snakke til den rasismen som lå latent i det amerikanske samfunnet, brukte Trump megafon og viste at han kunne slippe unna med det.

Lenge før han ble presidentkandidat, gjorde han seg bemerket med utspill som spilte på fordommer og rasisme, som da han i 1989 rykket inn en helsides annonse i The New York Times med et krav om at de såkalte Central Park Five skulle henrettes.

Selv etter at den reelle gjerningsmannen ble tatt, fastholdt Trump kravet om at de fem svarte mennene var skyldige og burde drepes. I flere år var han også en ledende talsmann for påstanden om at Barack Hussein Obama – Trump la alltid vekt på mellomnavnet hans – var født i Kenya og derfor ikke kunne være amerikansk president.

Begeistring på ytre høyre

Hans stadig mer åpenlyse rasisme skapte en enorm begeistring på ytre høyre fløy, og da Black lives matter fylte gatene etter politidrapet på George Floyd, sto Trump frem som den lederen fløyen trengte.

Gjennom sommeren 2020 heiet han dem frem når de gikk løs på antirasistiske demonstranter, flere steder med politiets hjelp, og i noen tilfeller med assistanse fra private militsgrupper. Han forsvarte blant andre 17 år gamle Kyle Rittenhouse, som skjøt tre personer (to av dem til døde) i det Trump hevdet var selvforsvar, og fremstilte ved gjentatte anledninger demonstrantene som «Antifa» eller som «anarkister, agitatorer, opprørere og plyndrere».

Senere fortalte også forsvarsminister Mark Esper at Trump på et tidspunkt spurte hvorfor de ikke bare kunne skyte med skarpt mot demonstrantene. Og der tidligere initiativer som «Unite the Right»-demonstrasjonen i Charlottesville ikke greide å forene høyresiden, lyktes Trump med å samle alt fra Proud Boys, Oath Keepers, Boogaloo Bois, nynazister og paramilitære grupper med konservative, velstående forstadsvelgere.

Stop the steal-konspirasjonsteorien

Et sentralt trekk ved fascismen er den aktive bruken av konspirasjonsteorier. De er viktige av flere grunner. De peker ut syndebukker det kan mobiliseres mot, og de åpner opp et rom der rasjonalitet og argumentasjon ikke har noen plass.

Trump lærte seg raskt å bygge videre på ideer som allerede var i omløp, og gjøre dem til sine egne. Ideene som motiverte mobben som skulle «stanse tyveriet» av valget 6. januar 2021 og som stormet Kongressen, er et opplagt eksempel. Det var ikke én manns verk, men en syntese av manges arbeid.

En av de viktigste ingrediensene i denne syntesen var QAnon-konspirasjonsteorien, som oppsto på nettstedene 4Chan og 8Chan, men som ble spredt aktivt av Trump selv, blant annet gjennom mer enn 250 Twitter-meldinger. Kjernen i denne var den samme som i de klassiske antisemittiske konspirasjonsteoriene, som i århundrer har hevdet at jøder tar kristne barn og dreper dem for å kunne drikke blodet deres.

Trump selv hevdet at han ikke visste hva teorien gikk ut på, samtidig som han beskrev dem som trodde på teorien, som «folk som elsker landet vårt» og brukte et jakkemerke som viste hans støtte til tankegodset. I oktober 2020 sa omtrent halvparten av alle republikanske velgere seg enig i QAnons kjerneideer.

Drømmen om en postdemokratisk samfunnsorden

En annen viktig ingrediens var libertarianismen og de «neo-reaksjonære» (NRx), som frem til Trump ble valgt hadde anbefalt de rike å trekke seg tilbake til libertarianske fristater eller egne øysamfunn, som Curtis Yarvin og Peter Thiel.

Trumps seier i 2016 ga dem et håp om at USA kunne reddes fra sosialismen. Under bloggernavnet Mencius Moldbug hadde Yarvin i 2008 konkludert med at høyresiden burde bli monarkistisk, og at staten burde drives som et profittmaksimerende selskap, der de største bidragsyterne fikk bestemme mest.

Det var i tråd med hvordan Trump styrte USA: som en familiebedrift der patriarken på toppen bestemte alt.

Siden har Yarvin, Thiel og tankesmier som Heritage Foundation utformet mer operative programmer for en ny presidentperiode, der planen er å «nullstille» hele det amerikanske samfunnet og erstatte den føderale staten med et lappeteppe av små diktaturer, drevet som private firmaer.

Det mest åpenbare eksempelet er det over 900 sider lange dokumentet Project 2025, som ble utformet av en rekke prominente MAGA-figurer med tilknytning til Heritage Foundation. Der trer en nokså tydelig visjon frem: drømmen om en postdemokratisk, patriarkalsk og rasistisk samfunnsorden, der titusenvis av migranter skal deporteres, fagforeninger knuses, kvinner umyndiggjøres og makten samles på et fåtall hender.

Men er det fascisme?

To av de siste bøkene som er skrevet om dette temaet, er begge nølende i sine konklusjoner.

Historikeren Federico Finchelstein kaller Trump en wannabe fascist i sin bok med samme tittel og begrunner det med at han bare klarte å etablere det han kaller tre av fire fascistiske grunnpilarer: fremmedfrykt, vold og propaganda. Hadde kuppforsøket lyktes, ville han ha oppfylt også det fjerde kriteriet.

Den norske Civita-rådgiveren og forfatteren Jan Arild Snoen har i sin bok «Trump og fascismen» (2024) langt på vei sagt seg enig i Finchelsteins hovedkonklusjon: «at Trump beveger seg i retning fascismen, og at det foreligger en fare for at endepunktet kan være fascismen», men at han har for svak støtte i militæret. Snoen kaller derfor Trump en «protofascist», en mann som deler mange av fascismens karaktertrekk, men foreløpig ikke dens totalitære ambisjoner.

Foreløpig ser det ikke ut til at rekken av avsløringer om Trumps ideologiske univers, fra noen av dem som sto ham nærmest, har forandret på den konklusjonen.

Man kan imidlertid stille spørsmål ved nytten i en ideologisk analyse der definisjonen avhenger av hvorvidt aktøren lykkes eller ikke, slik Snoens gjør. Selv om intensjoner noen ganger kan være vanskelig å få grep om, trenger man heller ikke gjøre det vanskeligere enn nødvendig. For er det noe vi vet med klarhet i USA i dag, er det hva Trump og Project 2025 vil gjøre med USA og landets demokratiske institusjoner.

Bevegelsen bak kan være fascistisk

I boken «Kampen fortsetter. Mot rasisme og fascisme 1940 til i dag» forsøker jeg å sette Trump og MAGA-bevegelsen inn i en historisk kontekst.

Selv mener jeg at spørsmålet om hvorvidt Trump som enkeltperson er en fascist i ordets strengeste forstand, er av underordnet betydning.

Mange fascister opp gjennom tidene har først og fremst vært narsissister, kleptokrater eller bøller – eller alt på én gang. Bevegelsen bak dem kan like fullt være fascistisk, og samfunnet de skaper, bli fascistisk eller i det minste gå i en fascistisk retning.

Fascisme i USA og Russland

Noe av det bekymringsfulle i dagens situasjon er at det landet som gjør mest for å påvirke utfallet av det amerikanske valget, selv har utviklet seg fra et autoritært, postmoderne diktatur til å bli et totalitært styre sterkt preget av fascistisk tankegods.

De siste årene har Vladimir Putins Russland tatt i bruk stadig sterkere virkemidler for å få befolkningen til å internalisere tradisjonalistisk og storrussisk tankegods, mye av det hentet fra fascistiske filosofer som Ivan Iljin og Aleksandr Dugin, gjennom skolevesenet og diverse politiske organisasjoner.

Ikke minst er propagandaen mot barna blitt intensivert, med en rekke ritualer og praksiser som skal støtte opp om regimets ideologi og historiesyn.

Den russiske økonomen Vladislav Inozemtsev konkluderte allerede i 2017 med at Russland var blitt en «moderat fascistisk stat», basert på en vurdering av blant annet landets politiske økonomi, regimets forhold til samfunnet og den russiske statens forhold til andre stater. Etter fullskalainvasjonen av Ukraina i 2022 har han også konkludert med at landet har tatt steget helt og fullt over i diktaturet.

Aftenpostens Russland-korrespondent er blant dem som har rapportert om våpen- og krigsopplæring helt ned i barneskolealder, og vi kan alle se hvordan den russiske hæren farer frem i nabolandet.

Historikeren Timothy Snyder har derfor snudd opp ned på spørsmålet om hvorvidt Russland er fascistisk. Han spør i stedet om det er noe som helst ved Russland i dag som ikke er fascistisk. Blant kjennetegnene han har fremhevet, er ettpartistyret, førerkulten, den totale kontrollen over mediene, at verden forklares ved hjelp av konspirasjonsteorier, og den kulten som er bygget opp rundt «den russiske verden» og landets historiske uskyld.

Spørsmålet vi bør stille oss nå, er: Forstår vi rekkevidden av hva dette betyr? Kan vi nok om fascismen? Og hva skal vi gjøre for å stanse den, dersom den på en og samme tid er kommet til makten i USA og Russland?