Én av løgnene i «Nr. 24» plager meg

Filmen «Nr. 24» handler om motstandsmannen Gunnar Sønsteby, spilt av Sjur Vatne Brean (ung) og Erik Hivju (eldre). Denne uken er den blant verdens mest sette filmer på Netflix. Foto: Sturle Scholz Nærø

Vi drepte våre landsmenn. De gikk ikke i uniform. Det er vår historie.

Denne uken er «Nr. 24» blant verdens mest sette filmer på Netflix. Historien om motstandshelten Gunnar Sønsteby når millioner av seere. Og skal du lage en god film basert på virkelige hendelser, er du som regel nødt til å vri og vende på handling og karakterer, du må lyve litt.

«Nr. 24» er en veldig god film, men én av disse løgnene plager meg.

Trent i «silent killing»

Jeg skal komme tilbake til den, men først må vi innom en av filmens bikarakterer.

I «Nr. 24» fremstilles motstandsmannen Edvard Tallaksen som litt fjompete, glemsk og enkel. Virkeligheten var en annen.

Tidlig i krigen tok Tallaksen seg i åpen båt over Nordsjøen.

Han forlot livet som rikmannssønn i Kristiansand for å la seg verve til Winston Churchills hemmelige avdeling for utenlandske agenter, Special Operations Executive. Her ble Tallaksen og en rekke utvalgte unge nordmenn trent i våpenbruk, avansert sabotasje og fallskjermhopping.

Han lærte å bruke radioapparater og å sprenge skip og fabrikker. Dessuten ble han trent i «silent killing», kunsten å ta livet av en fiende på nært hold.

Og fienden? Vel, det var andre nordmenn. «Rotter», som de kalte dem: politimenn, byråkrater, leger, husmødre – alle disse menneskene som på ulikt vis kom i veien for motstandsarbeidet, som løp tyskernes ærend som informanter, torturister og agenter, men også de som var for løsmunnede, og i verste fall – de som var på feil sted til feil tid.

Fikk aldri anerkjennelse

«Den aller vanskeligste jobben», kalte Sønsteby oppgaven med å drepe de norske «rottene». Selv orkestrerte han mange likvideringer på vegne av Milorg, men trykket på avtrekkeren kun ved én av dem.

Edvard Tallaksen utførte syv, før han til slutt ble lurt i en felle av Gestapo.

Henrik Hop og Andreas Aubert sto for et tilsvarende antall.

Birger Rasmussen, Martin Olsen samt mindre kjente motstandsnavn, som Jacob Jacobsen og Erik Hansen Bakke, gjennomførte også en rekke likvideringer.

I begynnelsen var dessuten det kommunistiske motstandsmiljøet i Norge, anført av Asbjørn Sunde, den klart mest kompetente kraften bak likvideringsarbeidet.

I tillegg kommer alle disse navnene som er forsvunnet i historiens tåke.

Mange av disse mennene fikk aldri anerkjennelsen de fortjente for jobben de gjorde for Norge.

«Skummel nazist»

Det er selvfølgelig ikke «Nr. 24» sin oppgave eller intensjon å fortelle den fulle historien om de norske likvideringene. I virkeligheten var det ikke Sønsteby, men filmens bikarakterer som for alvor utførte dette «vanskelige arbeidet». Men alle filmens små løgner løfter effektivt frem en ubestridt sannhet: den om Gunnar Sønstebys heltemot og sentrale rolle i det norske motstandsarbeidet.

Og så til den lille løgnen som plager meg: Filmens skildring av likvideringen av statspolitimannen Gunnar Lindvig. Sønsteby og Andreas Aubert skjøt Lindvig i oppgangen til Langgaards gate 1 på Oslos vestkant i mai 1944.

I Statspolitiets etterforskningsmappe på Riksarkivet viser fotografiene fra åstedet at Lindvig er sivilt kledd. Selv i døden holder han fortsatt rundt kofferten sin. Han har en lang, lys frakk på seg og en enkel grårutete sixpence – han ser ut som en hvilken som helst nordmann på vei til jobb denne morgenen.

Filmskaperne har derimot kledd opp Lindvig som «skummel erkenazist». Han går rakrygget og streng ned trappene i full uniform, med knehøye, blankpussede støvler og uniformslue. Ingen i publikum skal tvile på at mannen er ond.

Så hvorfor er den oppdiktede naziuniformen et problem? Jo, fordi den symboliserer hvordan vi stort sett har fortalt vår egen krigshistorie etter 1945: fortellingen om det gode mot det onde.

Men virkeligheten er ikke svart-hvit.

Ofrene for likvideringer så ikke ut som «slemme nazister», de så ut som deg og meg, vanlige nordmenn på vei til trikken, hjemme ved kjøkkenbordet eller til og med sovende i sengene sine. De hadde koner, ektemenn, barn og barnebarn.

Mange av dem som utførte likvideringene, slet livet igjennom med inntrykkene de opplevde, luktene og lydene, den uunngåelige nærheten til de sivilkledde ofrene som ikke visste hva som ventet.

82 likvideringer fant sted i Norge under andre verdenskrig. Mange er enkle å forklare. Noen er mer uklare, mens andre igjen var tragiske utfall av tilfeldigheter.

Krig er en rotete affære

Bare en ukes tid før krigen var slutt, før alle disse fotografiene med lykkelige, flaggende mennesker i gatene, tok to menn seg inn i en leilighet på Kampen i Oslo. Der slo de en 26 år gammel kvinne ihjel. Hun ble drept med en tomflaske og en pistolhylse, gjentatte slag mot hodet. Kvinnen ble liggende livløs i en blodpøl på kjøkkengulvet.

Trolig var hun informant for sikkerhetspolitiet. Kanskje var hun skyld i at nordmenn ble arrestert og henrettet. Detaljene er fortsatt uklare, og etterforskningen den gangen førte ikke frem.

Så kom freden.

Først på slutten av 1990-tallet, da Arnfinn Moland skrev boken «Over grensen?», kom sannheten om de norske likvideringene ut i offentligheten. Frem til da hadde norske myndigheter og de involverte holdt sine løfter om taushet. De siste par årene har flere bøker løftet frem historiene og navnene på de involverte.

Burde sette ned et utvalg

Hva med dem som hadde utført «rottearbeidet»? Norske myndigheter gikk inn for at likvideringene skulle høre krigen til, at det skulle legges bak oss. De hemmelige mappene ble lagret i et sperret arkiv. Ingen lærte om likvideringene på skolen, ingen snakket om dem i offentligheten. Tilbake i stillheten satt unge motstandsmenn alene med det de hadde gjort – lenge før krisepsykiatriens tid.

For noen ble den byrden for tung.

Slik jeg ser det, burde norske myndigheter satt ned et utvalg etter krigen som kunne redegjort for valgene vi tok, for gråsonene vi måtte operere i, krigens uunngåelige tåke.

Både gjerningsmennene og ofrenes familier kunne fått noen av svarene de kanskje ønsket.

«Hvem var vi under krigen, og hvorfor ble det sånn?», er sunne spørsmål for alle nasjoner å stille seg. Og så kunne ansvaret for likvideringene ha blitt løftet dit det hører hjemme: hos oss alle.
Filmen «Nr. 24» åpner en dør til denne historien, men det er bare en film. Virkeligheten er noe annet.

Vi drepte våre landsmenn, menn og kvinner. De gikk ikke i uniform.

Det er også vår historie.