Eldre trenger hjelp til å leve, ikke hjelp til å dø

6 hours ago 2

Er politikere som Sylvi Listhaug, som nå argumenterer for dødshjelp, selv villige til å sette sprøyten?

Mandag 16. juni kl. 09:53

DAG-INGE ULSTEIN

partileder i KrF

Ønsker vi at villighet til å avslutte liv skal være en egenskap vi etterspør hos fremtidens helsepersonell?

Eller vil vi fortsatt at sykepleiere og leger skal være dem som lindrer smerte, gir trygghet og kjemper for livet også når livet er sårbart og tungt å bære?

Frp har i mange år forsøkt å kle seg i rollen som de eldres parti.

Men når de nå bruker sin politiske tyngde for å innføre assisterte selvmord i Norge, kaster de masken.

De går ikke lenger i front for trygghet og verdighet. De tråkker på selve grunnmuren i eldreomsorgen. 

Det er helt naturlig at behovene endrer seg med alderen. Mange trenger mer støtte og hjelp i hverdagen. Da skal samfunnet stille opp.

Likevel er det mange eldre som i dag kjenner på uro: Vil hjelpen være der når jeg trenger den? Får jeg en plass, får jeg noen som kjenner meg – eller blir jeg overlatt til systemer, tidspress og tilfeldigheter?

Når den omsorgen svikter, vokser følelsen av å være til bry. 

Og det er nettopp da, i en tid hvor fellesskapet glipper og mange eldre føler seg alene at Frp kommer med dødshjelp som et svar.  

I Oregon, der dødshjelp er lovlig, oppga 55 prosent at de valgte assistert selvmord fordi de opplevde seg som en byrde. Da blir døden, ikke livet, fremstilt som det verdige alternativet. Det er en vei KrF advarer kraftig mot.

Erfaringene fra Nederland er enda mer urovekkende.

I 2023 fikk over 9000 personer dødshjelp – 5,4 prosent av alle dødsfall. Mange var eldre, uten dødelig sykdom, men med det som beskrives som «aldersrelaterte plager»: ensomhet, funksjonstap og smerter.

Når døden pakkes inn som et tilbud om verdighet, sender samfunnet et farlig signal: at vi ikke lenger orker alderdommens tyngde. 

Frp snakker varmt om frihet. Men hva slags frihet er det, når hjelpen uteblir, fellesskapet rakner og lidelse møtes med stillhet. Da er det ikke valgfrihet som står igjen, bare et fravær av reelle alternativer. 

Les også: Venstre går inn for å utrede aktiv dødshjelp

Og vi må våge å stille et grunnleggende spørsmål:

Hva er egentlig helsevesenets oppgave? Skal leger og sykepleiere redde liv, eller avslutte liv? Skal vi gi mennesker lindring, nærhet og trygghet, eller tilby døden som samfunnets siste og endelige svar? 

Sylvi Listhaug sier hun kjemper for de eldre.

Men når Frp vil gjøre dødshjelp til et offentlig tilbud i Norge, er hun da også villig til å møte en eldre kvinne eller mann som føler seg som en byrde for sine nærmeste, se henne i øynene og si: «Nå kan staten hjelpe deg å dø, om du vil»?

Dette handler ikke bare om enkeltskjebner. Det handler om hva slags samfunn vi vil være.

Et samfunn som stiller opp når livet er vanskelig, eller et samfunn som sier: «Hvis du føler deg uønsket, så hjelper vi deg ut.»

KrF sier et tydelig nei til dødshjelp.

Men vi sier også noe mer: Et forbud alene er ikke nok.

Det må fylles med en politikk som gir mennesker verdighet, hele livet. Med god lindrende behandling. Med tilstedeværende omsorg. Med boliger som fungerer og fellesskap som bærer.

Dødshjelp skal aldri bli samfunnets svar på lidelse. Svaret må være hjelp til å leve, ikke hjelp til å dø.

Dette er en kronikk. Kronikken gir uttrykk for skribentens holdning. Du kan sende inn kronikker og debattinnlegg til debatt@vg.no.

Read Entire Article