Du kødder’ke med Jesus i Amerika

I disse dager er det 60 år siden John Lennon kom i skade for å uttale at Beatles var mer populære enn Jesus. Det skjedde i den britiske avisa Evening Standard i mars 1966, og det vakte ingen oppsikt hjemme i England at han påpekte det selvsagte, nemlig at popkulturen hadde blitt viktigst for de unge, mens kristendommen bleknet og antall kirkebesøkende stadig sank. Men da disse uttalelsene ble slått opp i USA flere måneder seinere. var det kun det ene som sto igjen: Beatles er større enn Jesus. Det ble plukket opp av kristne miljøer særlig i bibelbeltet i Sørstatene. Bandet ble anklaget for blasfemi og ondskap og platene ble boikottet på radiostasjonene.

Anti-Beatles-atmosfæren tok fyr, bokstavelig talt. For i et forsøk på å politisere hatet reiste Ku Klux Klan et brennende kors med ei Beatlesplate festet til toppen. Da bandet startet sin planlagte turne i august 1966 i Chicago, måtte Lennon be så pent om unnskyldning for sitt ubetenksomme utsagn på en egen pressekonferanse. Turneen ble stort sett en fiasko med det resultat at Beatles, av ulike grunner, sluttet å spille live-konserter og gikk over til å bli et reint studioband. Revolver-albumet snurret allerede på platespillerne i det kruttrøyken fra Bibelbeltet så smått la seg.

Noen unnskyldning a la Lennon vil aldri komme fra Trump, men han prøver da så godt han kan å forklare at han ikke framstiller Jesus, men derimot en Røde Kors-lege på det nå herostratisk berømte KI-bildet – vel å merke sett med det amerikanske kristenblikket som fortsatt vokter den offentlige moral. Siden da har selvutnevnt krigsminister Pete Hegseth underholdt Pentagons gudstjeneste med en bønn kalt «CSAR 2517», basert på Esekiel 25:17 – som viste seg å være fra Pulp Fiction, regissert og skrevet av Quentin Tarantinos film fra 1994. I min bibel innledes Esekiels bok kapittel 25 slik: «Esekiel forkynner Herrens dom over ammonittene, moabittene, edomittene og filistrene.» Dette var oldstidsfolk som levde fra år 1200 f.v.t. og i hundreårene framover, og som angivelig var noen onde krapyler overfor israelittene. Påstanden er svakt kildebelagt. Men uansett var Herren i dårlig humør da han utstedte sin dom og svor på at han ville utrydde både folk og fe av de nevnte folk.

Esekiel 25:17 består av én setning: «Jeg vil ta stor hevn over dem og tukte dem i min vrede. Og de skal kjenne at jeg er Herren, når jeg lar min hevn ramme dem.» Resten av Pulp Fiction-versjonen er fiksjon, viderebrakt av den korstog-tatoverte Hegsteh. Lena Lindgren nøster på korstog-tråden i Morgenbladet der hun viser hvordan Trump & Co prøver å appellere til det kristennasjonalistiske baklandet «av et sammensurium av menigheter med ulike, ofte motstridende bibeltolkninger.»

I Klassekampen skreiv Yohan Shanmuguratnam sist uke om den Calvin-inspirerte menigheten til Hegseth, Communion of Reformed Evangelical Churches (CREC). I et innslag på CNN i fjor sa en av dens grunnleggere, Doug Wilson fra Idaho, at han er for egne kristne byer og delstater. Han er imot stemmerett for kvinner og omtalte kvinner som en fødemaskin. Han vil gjøre homofili ulovlig og har som mål å bidra til Jesu gjenkomst. Hegseth har hyllet dette «amerikanske Taliban» og la ut CNN-intervjuet med Wilson på X og la til «All of Christ for all of Life» (underforstått også krigspolitikken).

At korsfarer-ideologer har fått en så sentral posisjon som USAs forsvarsminister, er unektelig en skremmende tanke. Men om ikke Hegseth vil innse det, så har i alle fall Trump skjønt at det vil være politisk harakiri å gå til bakkeinvasjon for å lage regimeskifte i Teheran. Epic Fury ble Epic Failure. Nå gjenstår bare oppvasken.

I all oppmerksomheten rundt det evangelikale og nasjonalkonservative USAs renessanse er det tid for å peke på de mer grunnleggende strømninger i vår tids religiøsitet. En som har gjort det med stor innsikt og grundighet er den franske sosialantropologen og historikeren Emmanuel Todd. Han hevder at de fleste vestlige land har trått inn i et stadium der religionen ikke lenger spiller en dyp rolle som veileder for hva slags liv menneskene skal leve, men kun er bevart som et skall i et religiøst null-stadium. Todd kaller det zombie-religion.

I USA er det framtredende innen den protestantismen som han mener var det samfunnsmessige limet som bant sammen USA i storhetstida fra krigen og to tiår fram til midt på 1960-tallet, typisk slik den amerikansk velferdsstaten fungerte under president Eisenhowers to perioder. Siden har innholdet i religionen gradvis blitt utvannet og erstattet med en tiltakende nihilisme. I zombie-protestantismens tidsalder snakkes det intenst om «verdier», noe Todd tar som tegn på at det felles moralske rammeverket som religionen var, nå preges av en total mangel på verdier. Dette er kun en del av det sosiologiske puslespillet som Emmanuel Todd har lagt i boka som på svensk heter Västerlandets nederlag (utgitt på Karneval Förlag, 2024). Todd er parallelt med det religiøse også genuint opptatt av de ulike lands forskjellige familiestrukturer, samt viktige bakenforliggende faktorer som utdanning og middelklassens utvikling i vår tid. Han går kritisk til verks overfor USAs økonomiske tilbakegang ved å dissekere brutto nasjonalprodukt-begrepet bak landets synkende status som industrinasjon.

Når alt kommer til alt er det kun en faktor som avgjør om krigsminister Hegseth skal lykkes i å gjenreise en ny korstogsbevegelse. Det er USAs militære kapasitet, som igjen avhenger av dets framtid som global økonomisk supermakt. Det hjelper lite å ha en refsende gammeltestamentlig Herre på sin side når de fleste sosioøkonomiske piler peker nedover, i det lange løp.