Drømmetur endte i dramatikk: – Hadde nok ikke vært i live

Noen ganger går ikke ting helt etter planen.

Dette var reisen mor Kathinka og datter Emma Gyllenhammar hadde drømt om hele livet.

Alt gikk som smurt på skituren – helt frem til siste dagen.

– Jeg hadde nok ikke vært i live, hvis ikke hun hadde vært med, sier Kathinka Gyllenhammar. 

SYDPOLEN: Det var snø så langt man kunne se på Sydpolen. Foto: Privat

Ikke noe minne fra ulykken

Både mor og datter er erfarne polfarere, og hadde hatt 65 fantastiske dager ute på isen. De var det første mor og datter-paret som hadde klart å gå til Sydpolen. 

– Så hadde vi litt uflaks siste dagen hjem, forteller Kathinka.

Nøyaktig hva som skjedde under selve ulykken, er de fortsatt ikke sikre på.

– Men mest sannsynlig har pulken min hengt seg fast i en sastrugi (harde, strømlinjeformede snørygger eller riller som dannes av vinderosjon i polare strøk og i fjellet). Og så har jeg blitt løftet opp i lufta av kiten og slengt i bakken, forteller moren. 

Deretter har ikke Kathinka noe minne av hva som skjedde. 

– Så hun reddet livet ditt, rett og slett?

– Ja, rett og slett, sier en tydelig berørt mamma. 

KALDT: Kathinka mistet bevisstheten etter en ulykke på Sydpolen, og ble reddet av datteren. Foto: Privat

– Da skjønte jeg at det virkelig ikke går bra

Da Kathinka mistet bevisstheten etter ulykken, var det datteren som tok ansvar. 

– Det var Emma som gjorde alt hun skulle når hun skulle, i riktig rekkefølge og til riktig tidspunkt, forteller en stolt mamma. 

Emma sier at det første hun gjorde var å spørre om det går bra:

– Så sier hun nei, og det er da jeg skjønte at det virkelig ikke går bra, for hun svarer alltid ja. 

Datterens første tanke er at moren kommer til å fryse i hjel. Men hun tør ikke flytte på henne, for hun tenker at moren har brukket ryggen. 

– Så jeg ruller ut teltet over henne. Jeg hadde en tanke om at når teltet da var satt opp, så lå hun inni teltet, sier Emma og legger til: 

– Da slapp jeg å dra henne inn døren og flytte på henne. Og det fungerte. 

Deretter flyttet Emma moren veldig forsiktig inn i teltet, og begynte å stable liggeunderlag under henne i soveposen, for å få henne opp fra bakken.

– Så trykker jeg på SOS-knappen på GPS-en, som sender et nødsignal om at vi er i en nødssituasjon og trenger hjelp, forteller Emma.

Alt gikk på automatikk

Selv tror Emma at alt kommer av rutine, fra at de har vært på tur i to måneder og gjort det samme hver eneste dag: 

– Når jeg skjønner at den verste dagen i livet vårt har kommet, så kan jeg bare skru av. Jeg trenger ikke å tenke. 

Hun forteller at da det gjaldt som mest, gikk alt nærmest på autopilot. 

– Det sitter i hendene, det sitter i kroppen, sier Emma og legger til:

– Jeg tror hundre prosent at det kun handler om at vi har gjort og øvd på det tusen ganger, så når jeg må gjøre det, gjør jeg det på automatikk. 

I RULLESTOL: Emma tok vare på moren når ulykken skjedde og i etterkant. Foto: Privat

– Sånn type nerd jeg er

Mor og datter ventet i seks timer før hjelpen kom. 

– Det er veldig rask responstid til at vi er på verdens mest isolerte kontinent. 

Mens de ventet, ga Emma moren veldig sterke smertestillende, og dette førte til at hun skravlet i vei om alt mulig rart. 

Blant annet lå hun i teltet, og så opp i taket, og var opptatt av hvordan teltet var satt opp:

– Hun sa «Emma, dette er ikke bra, du har ikke satt opp teltet ordentlig. Det er snø på innerteltet», forteller datteren, og sier at hun da svarte moren:

– Mamma, jeg driter i om det teltet står ordentlig. 

Kathinka forteller at hun mest sannsynlig fikk en hjernerystelse etter ulykken, som førte til at hun repeterte de tre samme spørsmålene til datteren.

 «Hvor er vi? Er vi alene? Og har du ringt etter hjelp?» gjentok moren til Emma. 

– I tillegg til at jeg kommenterte at teltet sto feil, som er sånn type nerd jeg er, så har jeg nok vært til stede på et slags vis, forteller Kathinka. 

Bedret forholdet

Nå har Kathinka nettopp kastet krykkene, og skal på seksukerskontroll på Lillehammer sykehus om kort tid.

– Da regner jeg med at alt er grodd og at det bare er opptrening som mangler, sier hun.

Emma forteller at det var en sterk, men også veldig lærerik opplevelse.

– Det viser at vi er et bra team. Vi har et godt partnerskap på tur og kan ta vare på hverandre, sier datteren.

Tross den dramatiske ulykken har de bare gode minner igjen fra turen.

REDDEREN: Emma reddet moren sin under turen over Sydpolen. Foto: Privat

– Kan det være at dere drar på tur igjen?

– Ja, det kan være. Det er fantastisk hyggelig å være på tur med Emma, sier Kathinka, og legger til:

– Dette var den aller beste ekspedisjonen jeg noensinne har vært på. Ulykken inkludert.