Drap og selvdrap: «Han har tatt frem pistolen og skyter rundt»

2 hours ago 2

Snaue tre minutter senere denne maidagen i 2023 blir det ringt inn en dramatisk nødmelding til politiet: Det ligger en blodig kvinne på en trapp utenfor et hus i det rolige boligstrøket i Kristiansund.

Det er en av naboene som ringer. Naboen sier at hun hørte et smell, og at hun deretter fant 75 år gamle Eva Jarlfrid Holberg med skuddskader utenfor.

Drapsalarmen går i den lille byen på Nordmøre.

Hvem har skutt henne? Er noen andre i fare? Hva med ektemannen?

Eva blir fraktet til sykehuset i hui og hast. Politiet rykker ut med alt tilgjengelig mannskap.

Når politistyrkene tar seg inn i boligen, finner de et nesten plettfritt hus. Hovedetasjen er ryddig og ren, putene i sofaen ligger pent dandert.

Det eneste som vitner om rot i stua, er et strikketøy som er slengt på gulvet, like ved en brun lenestol. Det rosa garnnøstet har rullet et stykke ut fra rundpinnen.

Det ligger en tomhylse og to patroner på gulvteppet under stuebordet.

Inne i et av soverommene ser politiet en livløs mann på gulvet.

Politiet finner en pistol. På et skrivebord finner de nok et håndvåpen.

De skal finne flere.

VG har det siste halvannet år kartlagt alle drapssaker hvor gjerningspersonen i etterkant tok sitt eget liv i tidsperioden 2013-2023. Det er snakk om 16 saker med 22 ofre. Vi har fått innsyn i politiets etterforskning i alle saker - og gjennomgått dem.

VGs undersøkelser viser at ni av ofrene ble drept med skytevåpen.

Alle gjerningspersonene i disse sakene hadde gyldig våpentillatelse.

Ektemannen til Eva Jarlfrid Holberg (75) var en av dem.

I årene før han drepte sin kone 19. mai 2023 var han flere ganger i kontakt med helsevesenet og politiet. Det skal også ha vært bekymring for mannens våpenhold.

– Skulle man ha gjort mer? En familie som blir rammet av noe sånt, skjønner jo at det har vært tøft over flere år, sier Marthe Holberg (35), barnebarnet til Eva.

– At det har vært vold, mye rus, alkohol og trusler. Man tenker jo: Skulle vi ha gjort noe annerledes?

Besteforeldrene hennes hadde vært et par siden de var tenåringer.

De hadde fått tre barn, flere barnebarn og et oldebarn.

Ekteskapet hadde til tider vært vanskelig.

Eva var den som holdt familien samlet. Hun hadde mange venner og var sosial. Menneskene rundt henne beskriver Eva som sympatisk, snill og omtenksom. Hun møtte venner til klubb, bingo og venninnekvelder.

De hadde en venninneklubb, hvor venninnene møttes og spiste god mat sammen. De strikket og slarvet sammen. Venninnene beskriver Eva som «mor Theresa» fordi hun var så snill.

– Hun var limet, da. Hun samlet familien, om det var til jul eller bare middager i hverdagen. Jeg tror alle i familien kan si at mormor var bautaen for alle og enhver, forteller Marthe.

Hun og mormoren hadde et nært forhold hele livet.

De bodde kun fem minutter unna hverandre. De snakket sammen hver eneste dag, ofte flere ganger om dagen.

Gjennom barndommen var mormor Eva på hver eneste danseoppvisning, de dro på jenteturer, på konserter. Men det Marthe husker aller best, er hverdagene sammen med mormor. Å spise kveldsmat sammen, for så å spille kort sammen ved kjøkkenbordet etterpå.

– Det har vært en ubetinget kjærlighet helt siden vi alle kom til verden. Jeg kan ikke se for meg noe gjennom barndommen hvor mormor ikke var der.

Denne maidagen hadde mormoren vært på bingo sammen med en venninne.

Senere samme dag, skulle hun, datteren Lill og barnebarnet Marthe dra på en ukes ferie til Santorini. En etterlengtet pause i hverdagen for Eva.

I stedet ble 75-åringen brutalt drept.

Var det ingen forvarsel?

Da politiet går inn i huset drapsdagen, finner de et arsenal av våpen.

I kott, i kjeller og i et våpenskap i garasjen.

I politiets våpenregister er 74-åringen registrert med åtte våpen. Seks rifler og to pistoler. Politiet finner ytterligere to hagler når de gjennomsøker boligen.

Hvorfor har han, som hverken jaktet eller var aktiv sportsskytter, så mange våpen?

I 2018 ble Evas ektemann tvangsutmeldt fra skytterklubben i Kristiansund, fordi han ikke møtte opp til skytetrening eller betalte klubbavgift.

Det var skyteklubben som meldte inn at mannen ikke lenger var medlem, noe som er en forutsetning for lovlig å eie pistol.

Dette må til for å få våpen

For å få våpentillatelse til pistol, må man dokumentere at man trenger våpenet til sportsskyting. Da må man ha vært medlem av en pistolklubb i seks måneder og ha deltatt på minst ti treninger før klubben vil vurdere å dokumentere at man har behov for et slikt våpen.

Et av medlemmene forteller at 74-åringen var medlem det obligatoriske halvåret og deltok på noen få treninger. Det gjorde at han kunne få våpenkort, forteller medlemmet. I avhør med politiet fortalte han: «Så snart han fikk det, så de ikke mye mer av han».

Da medlemmet ble innkalt til avhør hos politiet etter drapet, fortalte han at han hadde forsøkt å melde fra til dem om ektemannens våpenhold. Saken var så spesiell, at han var helt sikker på at han gjorde det.

Til VG forteller medlemmet det samme i dag.

Politiet har derimot aldri funnet dokumentasjon hos dem på denne bekymringen.

Ove Brudevoll

Politiinspektør og seksjonsleder for påtale i Nordmøre

Politiinspektør og seksjonsleder for påtale i Nordmøre, Ove Brudevoll, sier at politiet har foretatt interne undersøkelser knyttet til håndteringen av våpentillatelsen i den konkrete saken. I tillegg har saken vært etterforsket av Spesialenheten, som henla saken som intet straffbart forhold bevist.

– Det vil si at etterforskningsresultatet taler med særlig styrke mot at det er begått en straffbar handling knyttet til våpenforvaltningen. I denne saken ble det ikke ble inngitt bekymringsmelding til politidistriktets forvaltningsseksjon knyttet til den aktuelle våpentillatelsen, sier han.

– Dette er en dypt tragisk sak som har berørt mange, og vi i politiet vil i alle slike saker se på rutinene våre for å se om noe kan gjøres bedre.

Les hele svaret fra politiet lenger nede i saken.

Det var også andre grunner til bekymring:

I 2020 ble mannen, som hadde vært kjøreskolelærer hele sitt yrkesliv, domfelt for kjøring i ruspåvirket tilstand.

Vitner i retten beskrev at det var «et under at han ikke traff andre biler». Retten mente at det kun var tilfeldigheter som gjorde at det ikke oppstod en alvorlig ulykke.

De fant det også bevist at han var påvirket av legemiddelet zolpidem, et beroligende middel, tilsvarende en promille på over 1,2. Selv mente mannen at han ikke var påvirket, og hevdet at andre hadde beskrevet ham som «i god form».

Han ble dømt til 18 dager i fengsel.

Han mistet også retten til å kjøre bil i to år.

Men det er ingen som vurderte om han fortsatt var egnet til å eie våpen.

Etter dommen ble det verre, beskriver flere personer rundt mannen.

Han ble flere ganger funnet alvorlig beruset og ille tilredt. Ved to anledninger falt han og pådro seg hjerneblødning. Han var på avrusning, men falt utpå igjen etter kort tid.

Han ble kjørt til sykehuset, minst én av gangene måtte politiet bistå ambulansen for å få ham innlagt. Denne gangen ble også politiet klar over at mannen både var domfelt for ruskjøring og at han var i besittelse av våpen.

Promillen hans ble senere samme natt målt til 2,7.

Rundt ett år før drapet fant Eva ektemannen ikke-kontaktbar i huset deres. På sykehuset fortalte han at han hadde forsøkt å ta sitt eget liv.

I flere journalnotater greies det ut om at han fremdeles ikke oppfyller kravene til førerkort. Legene skrev at han er manipulerende og lyver om rusmisbruket sitt.

I forbindelse med hendelsen noteres det at mannen er i besittelse av våpen hjemme. Men heller ikke nå ble det gjort en vurdering av dette.

I journalen skrev legene at han strever med tungsinn, nedstemthet og at han finner lite glede i tilværelsen. I vurderingen av faren for om ektemannen skal begå selvmord, ble det listet opp en rekke risikofaktorer:

«alvorlig rusavhengighet, depresjon, alvorlig somatisk sykdom, tapsopplevelse, tap av selvaktelse, krenkelse og tidligere suicidforsøk»

Likevel vurderte de selvmordsrisikoen som lav.

De vurderte også om ektemannen utgjorde en voldsrisiko. Men fordi det ikke tidligere var registrert vold, mente de at sjansen var lav.

Evas journal sier noe annet:

VG har forelagt kritikken fra familien for Helse Møre og Romsdal.

Fagdirektør Erik Ganesh Iyer Søegaard sier at de ikke kommenterer enkeltsaker av hensyn til pasientens og familiens personvern.

– Generelt kan vi si at spørsmålene berører et viktig og krevende tema – balansen mellom taushetsplikt, behandlingsallianse og pasientsikkerhet, sikkerhet for ansatte, og samfunnsvernet.

Han sier at alle leger og psykologer som går i vakt i psykisk helsevern har opplæring og ferdighetstrening i grunnleggende voldsrisikovurdering og -håndtering. I døgnbehandling innen psykisk helsevern gjøres systematiske vurderinger av voldsrisiko av alle pasienter.

– Vi har ikke tilsvarende rutiner for alle pasienter i poliklinikk eller somatiske avdelinger, fordi alvorlige voldshendelser er sjeldne der og fordi vi vurderer at slike ressurskrevende vurderinger heller bør bygge på konkrete tegn til risiko i den enkelte sak.

Les hele svaret fra Søegaard lenger ned i saken.

Flere i familien hadde i årevis bedt Eva om å flytte.

Barnebarn Marthe sier at hun selv har blitt skånet for hvor ille det var gjennom oppveksten.

– Vi prøvde å støtte mormor i alle år. Hun prøvde flere ganger å gå fra ham, men klarte det ikke. Jeg lurer av og til på hva mormor egentlig var laget av som holdt det ut, sier hun.

Da politiet tok seg inn i boligen hvor de fant Eva og ektemannen døde, fant de et brev på skrivebordet i rommet der ektemannen ble funnet. Brevet ser ikke ut til å være ferdig skrevet. Det uttrykker dyp frustrasjon og bebreidelser. Det står blant annet at «dette blir for tøft for meg».

Den siste gangen mormoren flyttet ut, var ett år før drapet. Men ektemannen klarte seg ikke alene.

Marthe beskriver at de aldri visste hva som ventet dem når de skulle sjekke på morfaren.

– Var huset rasert? Fant vi ham død på gulvet? Vi ringte legevakt, akutteam i kommunen, politiet, ambulanse. Hvilke andre steder kunne vi ringe? Hvor kunne vi søke hjelp?

Marthe sier at familien i årevis følte seg satt i en situasjon hvor de var hjelpesløse og overlatt til seg selv.

– For han trengte jo hjelp, ikke sant? Mormor ville bort, hun ville ut av forholdet. Men hvem skulle være der for ham? Hvis han døde alene hjemme, hvem hadde ansvaret? spør barnebarnet.

Derfor flyttet Eva alltid hjem igjen.

Marthe mener at varsellampene burde ha gått da bestefaren havnet på sykehuset så mange ganger på grunn av alkoholmisbruk. Han hadde mistet retten til å kjøre bil, men ikke retten til å eie våpen.

Da Spesialenheten etterforsket saken, kom det frem at politiet var i kontakt med ektemannen flere ganger over år. De mener at informasjonen som politiet samlet sett satt på kunne tegne et bilde som tilsa at det var behov for at politiet skulle ha fulgt opp ektemannens våpenhold.

«Politiet kunne med fordel fulgt opp en av hendelsene med en bekymringsmelding», skriver de i sin avgjørelse fra februar i år.

Marthe forteller at familien føler seg sviktet. Ikke av enkeltpersoner, men av det hun kaller et system som ikke snakker sammen. Folk sitter med bruddstykker av informasjon som ikke utveksles mellom personer og etater. Hun mener mange burde ha visst og fanget opp at morfaren ikke burde hatt våpen.

– Kan man ikke forvente at politi, ambulanse, helsevesenet, legene, alle disse aktørene, snakker sammen? At vi har et system hvor dette kunne ha blitt fanget opp? Hvem sitt ansvar er det egentlig?

Nå må Marthe og familien lære seg å leve videre uten mormor Eva, bindeleddet i familien. Hun må også lære seg å leve med at det var hennes egen morfar som rev henne bort.

– Vi sørger over tapet av mormor. Samtidig er det et sinne over det morfar valgte å gjøre. Det er to veldig motstridende og vanskelige følelser å håndtere, sier hun.

I fjor ble Marthe selv mor for første gang. Hun og samboeren har kalt opp datteren etter mormor.

– Jeg hadde ikke vært den jeg er i dag, hadde det ikke vært for mormor. Så jeg har et sterkt fokus på å ta med de verdiene og holdningene, den tryggheten og omsorgen, hun ga meg videre i livet, sier hun.

Politiinspektør og seksjonsleder for påtale i Nordmøre, Ove Brudevoll, sier at Møre og Romsdal politidistrikt gjorde tiltak som direkte følge av drapet på Eva Holberg.

Da opprettet de en midlertidig rutine der i alle nye straffesaker ble foretatt søk i politiets våpenregister. Denne rutinen kom i tillegg til ordningen med å melde fra om bekymringsverdige forhold.

– I dag er rutinene ytterligere styrket både lokalt i politidistriktet og nasjonalt ved etablering av et nasjonalt system for vandelsvask mot våpenregisteret. Registreringer i politiets straffesaksregister og politiets operasjonslogg blir kontrollert opp mot personer som er registrert med våpen i Nasjonalt våpenregister. Dette bidrar til å fange opp relevante forhold på en mer systematisk måte enn før, men da avgrenset til opplysninger som fremgår av politiets registre, sier han.

Han sier at det også er viktig at det sendes inn bekymringsmeldinger fra andre.

– Informasjonsdeling mellom offentlige myndigheter om forhold som gjelder enkeltpersoner, er et komplekst område. Politiet er avhengig av å motta informasjon for å kunne gjøre vurderinger og iverksette nødvendige tiltak, samtidig som for eksempel helsevesenet og leger må ta hensyn til regler om taushetsplikt ovenfor pasienten.

Fagdirektør Erik Ganesh Iyer Søegaard sier at de ikke kommenterer av hensyn til pasientens og familiens personvern.

Han sier derimot at helsepersonell kan dele nødvendige opplysninger med politi eller andre myndigheter når det er nødvendig for å avverge alvorlig fare eller tungtveiende samfunnshensyn, men taushetsplikten setter klare grenser for hva som kan deles uten samtykke.

Han sier også at det pågår et arbeid nasjonalt som skal gjøre det lettere å utveksle informasjon ved fare for vold.

– Tragedier som dette minner oss om hvor viktig det er med god samhandling mellom helsevesen, politi, kommune og pårørende. Samtidig er det viktig å verne om tilliten som er grunnleggende for at mennesker med alvorlige psykiske lidelser og ruslidelser skal søke hjelp og gjennomføre behandling.

Read Entire Article