20 hours ago
3
I forbindelse med skattekontroll av et selskap, kopierte skattemyndighetene hele innholdet av mobiltelefonen til daglig leder. Han mente dette krenket hans rett til privatliv, og ville ha midlertidig forføyning som forbød Skatteetaten å gjennomgå materialet før gyldigheten av pålegget om å utlevere innholdet var rettskraftig avgjort.
Skatteetatens hjemmel er skatteforvaltningsloven § 10-4, som gir myndighetene rett til innsyn i selskapets «arkiver».
Dissens
Borgarting lagmannsrett kom i januar til at dersom et selskap har organisert seg slik at opplysninger selskapet plikter å gi fra seg bare finnes på en privat databærer, så vil dette inngå i virksomhetens «arkiv» i skatteforvaltningslovens forstand. Lagmannsretten mente videre at dette ikke var et uforholdsmessig inngrep i retten til privatliv etter EMK artikkel 8, under henvisning til behovet for effektiv skatteforvaltning, sett i sammenheng med de rettssikkerhetsgarantiene som følger av regelverket.
Bedriftslederen anket til Høyesterett, som før helgen kom til samme resultat, med to mot én stemme i ankeutvalget. At gjennomgangen er et inngrep i retten til privatliv er ikke bestridt, det sentrale er forholdsmessighetsvurderingen.
Flertallet består denne gangen av Bergljot Webster og Ragnhild Noer. De legger, som lagmannsretten, avgjørende vekt på de rutinene som er etablert for å hindre privat eller annen taushetsbelagt informasjon fra å bli gjennomgått av myndighetene. Dette skjer gjennom et skjermingssystem der en egen, adskilt enhet luker ut alt som er irrelevant.
Forutsetter skjerming
Ankeutvalgets flertall skriver:
«Ankeutvalgets flertall legger ved vurderingen avgjørende vekt på at det fremgår av beskrivelsen at informasjon som ikke er del «virksomhetens arkiver», jf. § 10-4 andre ledd, og dermed ikke er relevant for kontrollen skal skjermes for gjennomsyn. Dette omfatter blant annet privat informasjon og gjør inngrepet i As rett til privatliv etter EMK artikkel 8 markant mindre enn det ellers ville vært.
Utvalget forutsetter at kontrollen gjennomføres slik at skjermingen både formelt og reelt omfatter alt det private innholdet på mobilen, og at det kun er den delen av informasjonen som gjelder selskapene og som er relevant for kontrollen som er tilgjengelig for kontrolløren. Av betydning for forholdsmessighetsvurderingen er også at den skattepliktige eller en representant for denne har rett til å være til stede under gjennomsynet, jf. skatteforvaltningsloven § 10-11 første ledd, samt at det er adgang til å klage, jf. § 10-13.»
– Saken har oppstått fordi klienten mener det ikke kan være riktig at staten kan kopiere hans private mobiltelefon, uten å ha noen konkret grunn eller mistanke og uten en forhåndsvurdering av en uavhengig domstol, uttalte skattyterens prosessfullmektig, Finn Backer-Grøndahl, til NTB før helgen.
– Ikke vurdert av lovgiver
Både lagmannsretten og flertallet i Høyesterett fremhever at det ville være svært enkelt å unndra seg kontroll, dersom det ikke var adgang til å gjennomgå mobiltelefoner. Mindretallet, Kine Steinsvik, mener på sin side at loven kun hjemler bevissikring av mobiltelefoner når det er «rimelig grunn til å anta» at det foreligger brudd på opplysningsplikten. I denne saken er det derimot snakk om generell kontroll uten forutgående mistanke.
Steinsvik mener skattyters opplysningsplikt, sett i sammenheng med myndighetenes adgangen til bevissikring ved konkret mistanke, samlet sett ivaretar hensynet til en effektiv ligningskontroll, og skriver:
«Mindretallet kan ikke se at skattemyndighetenes adgang til gjennomsyn av privatpersoners mobiltelefoner ved ordinær forvaltningskontroll, der det ikke foreligger mistanke om skatteunndragelse, er vurdert av lovgiver.»
– Dette avklarer at Skatteetaten både har lov til å drive slik kontroll og at den, i dette konkrete tilfellet, ikke var i strid med Grunnloven eller menneskerettighetene, skriver advokat Andreas Hjetland hos Regjeringsadvokaten til Dagens Næringsliv.
Ankeutvalgets kjennelse finner du her.
.jpg)
English (US)