Dette vil leger «kurere» utseendet ditt for

Én av diagnosekategoriene kronikkforfatterne fant, handler om etnisk utseende – asiatiske øyenlokk er blitt gjort til et medisinsk problem. Foto: Vera Larina, Shutterstock/NTB

Dette er blant de mange kosmetiske diagnosene leger vil «kurere» deg for. For første gang er diagnosene kartlagt.

Kartleggingen illustrerer en medisin som ikke tenker nok på sine grenser. Legeforeningen bør ta stilling.

Medisinfaget har som profesjon tidligere vært definert av et mål om å hjelpe syke mennesker. Å kurere, forebygge eller lindre sykdom – og slik forbedre folk helse.

Men en økende andel leger, og en økende andel klienter, søker både internasjonalt og i Norge mot noe annet: Å «forbedre» eller pynte på allerede friske mennesker og tilstander som er normale for alderen. Denne kosmetiske medisinen består både av kosmetisk kirurgi og såkalt estetisk medisin, som er blitt vanligere med nye teknologier som botulinumtoksin (Botox) og hudfyllstoffer («fillers»).

Utviklingen innen slik kosmetisk medisin er rask, og markedet vokser enormt internasjonalt. Dette utfordrer medisinen, som i praksis ikke har tatt stilling til kritisk viktige spørsmål: Er dette god praksis som er rettferdig og mer nyttig enn skadelig? Er det noe leger skal drive med? Er det i det hele tatt medisin?

Den kosmetiske medisinen ligner Det ville vesten. Uten klare grenser, en endeløs ny jaktmark der leger kan søke faglig frihet og økonomisk profitt – og der medisinens «lover» stadig utfordres.

Mens andre fag for eksempel har nøye utarbeidede diagnosesystemer, har ikke den kosmetiske medisinen noen formell «diagnosemanual». Den retter seg ikke mot det vi tydelig kan gjenkjenne som medisinske diagnoser.

135 kosmetiske diagnostiske kategorier

For å dykke dypere i spørsmålet om hva kosmetisk medisin egentlig betyr, har vi derfor for første gang kartlagt de «diagnosene» den bruker overfor sine klienter i Norge. Det sier mye om hva ved menneskelivet og kroppen disse legene anser å være et anliggende for seg selv som profesjonelle.

I undersøkelsen vår, som er publisert i tidsskriftet Michael, fant vi til sammen 135 kosmetiske diagnostiske kategorier. Det er altså et omfattende begrepsapparat som har dukket opp som et slags faglig skyggelandskap på siden av det etablerte medisinske. Dette illustrerer hvordan den kosmetiske medisinen i stor skala har gjort normale tilstander til gjenstand for legers fokus og inngripen.

De fleste av disse «diagnosene» er knyttet til hud, hode og ansikt, men også andre kroppsdeler og kroppen som helhet.

Flere av de diagnostiske kategoriene er også knyttet til aldring og er slik med på å gjøre aldring til et medisinsk problem i seg selv.

Hamsterkinn er for eksempel en tilstand der slapp hud henger i ansiktet, noe den kosmetiske medisinen oppfatter som noe som får deg til å ligne en hamster.

Hengende bryster og «grevinneheng» under armene er andre eksempler. Der medisinen ellers har diagnoser som hjerteinfarkt, leversvikt eller schizofreni, handler diagnosene til den kosmetiske medisinen i stor grad om «svakhet», «slapphet», «heng», «sig», «tyngde», «posethet», «løshet», «ned- eller innsynkning» av ulike kroppsdeler.

Diagnoser som «sure munnviker» reflekterer en medikalisering av et utseende som ikke er «positivt» nok. Ikke å se blid nok ut er altså et medisinsk anliggende, ifølge disse legene.

Flere av kategoriene er spesifikt knyttet til kvinnekroppen mer enn mannskroppen, som ridebukselår, for små og store bryster, slapp rumpe, liten rumpe og flat rumpe. Men begge kjønns kjønnsorganer har diagnoser, for eksempel for kort og for tynn penis eller for store eller for små ytre kjønnslepper.

Én diagnosekategori vi fant, handler om etnisk utseende – asiatiske øyenlokk. Ifølge Akademiklinikken skal behandling av denne tilstanden, som skal innebære «en manglende hudfold», gi et «mer åpent blikk». Slike kategorier, der genetiske bestemte forskjeller i utseende mellom verdens folk gjøres til diagnoser, ville vi sannsynlig funnet flere av om vi hadde undersøkt internasjonalt.

«Riktig» eller «pen» hake

Et hovedproblem med kosmetisk medisin er hvordan den endrer synet ditt på normalitet og bekrefter at ting ved utseendet som er normalt, faktisk er et medisinsk problem. Den skaper uhelse i form av nye idealer og misnøye som kun den selv kan hjelpe deg med.

Aviva Helse beskriver for eksempel i sin omtale av behandlingen hakeimplantat «klassiske analyser» for en «riktig» eller «pen» hake. En hake som ligger bak en bestemt linje i forhold til panne og nese, omtales som «liten eller «svak». Videre: «Er haken mer massiv og litt fremtredende, identifiseres den med en sterkere personlighet. Ser man på tegneserier, er det påfallende i hvilken grad haken vektlegges for å identifiser personens type. En tilbaketrukket hake vil ofte medføre at nesen virker lengre enn den egentlig er. Omvendt vil således en korreksjon av haken kunne bedre inntrykket av en litt stor eller lang nese».

At medisinske aktører primært ut fra profittmotiv har dannet et omfattende, uformelt diagnostisk system og dømmer et utseende som såpass stygt at det rettferdiggjør medisinsk inngripen, bør gi faglig og etisk diskusjon.

Dyr utdannelse

Til nå har den medisinske profesjonen i liten grad tatt stilling til om dette er god medisin. Unntaket er Norsk forening for allmennmedisin, som sammen med Tannlegeforeningen har publisert et policydokument som fraråder sine medlemmer kosmetisk virksomhet.

Legeforeningen har som overordnet organisasjon glimret med sitt faglige fravær. Sterke spesialiteter og foreninger innen plastisk kirurgi, hudmedisin og øre-, nese- og hals har medlemmer med økonomiske interesser i kosmetikk. Blir det dermed for vanskelig for foreningen å ta stilling?

Helsepersonellkommisjonen har pekt på store utfordringer med å skaffe nok leger i fremtiden og møte kommende utfordringer. Vi står i dag også overfor enorme utenrikspolitiske utfordringer der ressurser må over på forsvarsbudsjettet.

Skal norske utdanningsinstitusjoner fortsette å finansiere legers dyre utdannelse, hvorpå de bruker den til rumpeløft, hudinjeksjoner og annen behandling av tilstander ingen kan se som sykdom?