– Dette er vårt land

Ute på den grønlandske vidda står voksne og barn og venter i spenning, og skuer innover mot fjellene.

Noen av dem har vært her i flere timer.

Så kommer noe til syne i horisonten. Først ser det ut som en svart flekk, etter hvert ser man hvor raskt den beveger seg

Grønlandshundene løper rytmisk fremover, og puster og peser.

Så snart de nærmer seg målstreken, er det til jubelrop og veivende flagg.

Avannaata Qimussersua, som i år finner sted i Sisimiut, er Grønlands viktigste hundeløp, og en stor nasjonal begivenhet.

Det var dette USAs andredame Usha Vance hadde planlagt å komme å overvære, før amerikanerne avlyste alt kulturelt program, og i stedet tilbrakte én dag på USAs militærbase Pituffik enda lenger nord.

Men hvorvidt amerikanerne burde vært her eller ikke, er det ingen av de VG snakker med som bryr seg særlig om.

– De kan være her, eller ikke være her. Det har akkurat kommet en ny internasjonal flyplass i Nuuk, så jeg synes godt det kan komme flere internasjonale folk, sier Mona Olsen (32)

Hun trekker på skuldrene, og slår ut med hendene.

– Trump snakker om å kjøpe Grønland, og det liker jeg ikke. De kan komme som turister, men ikke for å kjøpe Grønland. Vi er født i Grønland, vi er det grønlandske folket, og dette er vårt land.

Hun vil heller snakke om hundene. Det er det hun er der for.

– Jeg elsker dem, og jeg vil se på dem, sier hun og smiler.

Det er hun ikke alene om. Mange familier med flere generasjoner har møtt opp for å få med seg løpet.

De som har på seg grønn drakt, er fra Sisimiut, forklarer Olsen. De får ekstra stor jubel når de kommer i mål.

Løpet finner sted et stykke utenfor byen. Men i hagene utenfor de fleste husene i sentrum står det snøscootere; Det er ikke noe problem å komme seg raskt ut på vidda.

Blant de som sitter og følger med er Amaroq (7), som passer på en av valpene, mens bestemoren passer på henne.

Mange har reist langveisfra for å delta i hundeløpet. De er her for å representere sine lokalsamfunn, byer eller bygder, forteller Dorthe (65)

Hun har selv kommet fra fra Uummannaq-distriktet lenger nord.

Man kan se på klærne at hun ville vært forberedt på langt kaldere temperaturer enn −9 grader, som det er her i dag:

Hun er kledd i selskinn fra topp til tå.

– Siden jeg var liten har jeg sett på hundeløp, forteller Dorthe, entusiastisk.

Mye har endret seg i Grønland siden den gang. Dorthe forteller at foreldrene hennes måtte gi henne et dansk navn da hun ble født.

Men hun har ikke vurdert å endre det til et grønlandsk et.

– Det er navnet foreldrene mine ga til meg.

Hun legger rolig til, som om det var et hverdagslig tema:

– Faren min og noen i familien har grønne øyne. I de gamle dagene vet du, da kom de til Grønland og skrudde av lyset og gjorde ting med kvinnene. Så det er er annet blod i oss.

I dag er Grønland veldig annerledes, sier Dorthe. For eksempel lærer mange av danskene som flytter hit språket – i alle fall de som bor utenfor byene. Der kan de ikke komme unna med bare å snakke dansk.

USA bryr hun seg ikke noe særlig om.

– De har mange ulike kulturer. Jeg har sett film og musikk derfra, men jeg er ikke så veldig interessert. Jeg er mer interessert i grønlandsk politikk, dansk og europeisk politikk. Jeg er grønlandsk.

Langs hele veien som går inn mot start- og målstreken for hundeløpet, ligger det grønlandske sledehunder bundet opp. Mange av dem er fritidshunder, som folk bruker når de tar seg en sledetur i fjellet en vanlig dag.

Denne hunderasen finnes kun nord for polarsirkelen, på østkysten. Det er forbudt å ta andre hunder med innenfor dette området. Hvis en sledehund forlater det, så får den aldri komme tilbake.

Mange av de som deltar i løpet har seilt inn til Sisimiut, hvis de kommer fra steder der man ikke kan fly inn.

Ovinnguaq Berthelsen (58) jobber med å rigge opp, og rigge ned. Det har han gjort frivillig de siste 25 årene.

Det er viktig for ham, sier han. Og han fascineres av hundene, og kraften i det de klarer.

– Vi ser hvor sterke disse hundene er. De var oppe på det høye fjellet der, og nå kommer de tilbake igjen, sier han, og peker bort mot den tredje fjelltoppen i horisonten.

Løpet er ca. 40 kilometer. De aller første, kom over målstreken etter en time og 52 minutter.

Etter at alle er inne, må det rigges ned.

Berthelsen og de han jobber med demonterer alt utstyret, pakker det ned og kjører det videre med snøscootere, før det til slutt skal lempes opp på lastebiler.

Heller ikke han har noen særlig sterk formening om hva amerikanerne skulle hit for, før de endret planene.

Det får man heller spørre dem om hvis de kommer, konkluderer han.

– Hvis de kommer hit kan vi spørre dem: Hva vil de?