Dette er holdninger som ikke hører noe sted hjemme

I Kristiansand kommune har CRPD vært et tema over tid, og det har blitt stilt spørsmål ved hvorvidt kommunen lever opp til dette, senest i debatten rundt BPA. Tema er langt større enn dette.

27.11. publiserte VG en kommentar av redaktør Hanne Skartveit som stiller spørsmål ved om dette kan være et «feilsteg». Jeg mener at redegjørelsen hennes er full av faktafeil og vitner om en kunnskapsløshet rundt tema som dessverre er svært utbredt i det norske samfunnet. Hun peker på de økonomiske implikasjonene med å sikre helt grunnleggende menneskerettigheter til «svake grupper», og advarer mot å sette disse «opp mot hverandre». Dette har også vært argumentasjon som har blitt brukt i Bystyret i Kristiansand.

Dette er holdninger som ikke hører noe sted hjemme i et kunnskapssamfunn og sosialdemokrati som Norge.

Jeg er spesielt engasjert på vegne av barn, unge og voksne som ikke kan snakke. Jeg har brukt store deler av livet mitt for å gi disse en stemme.

Dette er en stor og uensartet gruppe som faktisk ikke kan bli hørt, fordi vi ikke gjør nok for å gi dem en måte å kommunisere på. Vi har teknologien, vi har kunnskapen, men manglende fokus på dette medfører at til og med små barn, som både kan løpe og gå, blir holdt fast og tvunget til å «oppføre seg», når de helt klart forsøker å kommunisere sine ønsker og behov, få utløp for frustrasjon og glede, gjennom de små kroppene sine.

Av og til reagerer foreldre, og noen ganger medfører dette tilsyn fra Statsforvalteren, men det er unntaket, og ikke hovedregelen. Dette er brudd på helt grunnleggende menneskerettigheter, likevel skjer dette hver eneste dag i norsk barnehage og skole, også i Kristiansand. Ikke fordi noen vil at disse barna skal lide - men fordi vi ikke vet bedre.

Åpen

Å ta CRPD inn i menneskerettighetsloven vil kunne sørge for at disse barna får et sterkere rettsvern enn de har i dag. Det burde være en sak som alle partier på Stortinget skulle kunne stille seg bak. Det vil også sikre rettighetene til tjenestemottakere i alle landets kommuner, og fungere oppstrammende for kommunen som tjenesteyter i alle sektorer som handler om arbeid med mennesker.

Og det økonomiske aspektet?

Vi bygger motorveier som ikke blir brukt. Vi gir tilskudd og billig kraft til batterifabrikker som bidrar minimalt til verdiskapning, selv om de aller fleste opplyste mennesker i Norge i dag vet bedre. Vi bygger kunstmuseer og arrangerer festivaler. Dette er toppen av næringskjeden. Det er virkelig ikke pengene det står på - det er rett og slett hvordan vi prioriterer bruken av dem, som er problemet.

Jeg oppfordrer alle politikere, både lokalt og nasjonalt, til å våkne opp og se at virkeligheten ikke nødvendigvis er så rosenrød som vi kanskje både skulle tro og ønske. Det er det mulig å gjøre noe med. Fordi alle mennesker er like mye verdt, og fordi at kvaliteten på et samfunn måles på hvordan vi tar vare på de som trenger det mest.