Vi har blitt til de største taperne

Dette innlegget handler om arbeid innenfor helse, sosial og skole, men det handler også om alle ting som blir tredd over oss av regler, lover og bestemmelser, som vi ikke har andre muligheter til å påvirke enn ved å møte opp og stemme ved valg.

Jeg kjenner en meget oppegående mann med en enorm kapasitet innenfor salg, service og mennesker. Da han ble sjef for en pizzarestaurant, valgte han selv å jobbe som servitør i tre uker før han begynte som leder, for å «skjønne» oss dødelige folk. Nå er han sjef for en bedrift innen renhold, og også denne gangen valgte han å jobbe tre uker «på gulvet» før han gikk inn i rollen som leder. Dette gir meg en enorm respekt for et menneske som glatt kunne inntatt sjefstolen med en gang han ble tilbudt jobben.

Åpen

Jeg jobber innen eldreomsorg og har i tillegg ufrivillig veldig mye egenerfaring når det kommer til helse, psykiatri og somatikk. Vi som jobber med mennesker, vi som i perioder trenger andre menneskers hånd med kompetanserelatert utdanning for å klare å fungere, og til tider overleve, er nå blitt til de største taperne i samfunnet.

Fra1995 frem til dags dato er psykiatriens sengeplasser kraftig redusert. Nå sliter mennesker i Norge mer enn hva vi noen gang har gjort tidligere.

Jeg kunne nevnt «diagnoser» opp og i mente, men døgnplasser legges ned og reduseres til det minimale av hva velferdsnorge kan klare å håndtere. Det kalles visstnok innsparing, men hvilken form for innsparing kan det bli, når man allerede vet og ser kostnader ved vold, kriminalitet, psykiske og fysiske sykdommer?

Eldre som ikke får plass på et eldrehjem før de muligens kun rekker å leve 2-4 måneder på en plass der de skulle fått omsorg, varme hender, gode ord og en trygg død.

Ukonsentrerte barn, ofte kalt de vanskelige, får ikke alltid tilpasset undervisning. Nedbemanningen fører landet til store utgifter i lang tid fremover når det igjen kommer til kriminalitet, rus og helse. Alle er ikke født til å sitte stille ved en pult flere timer hver dag.

Hadde bemanningen vært bedre, så hadde vi i fremtiden kunne høste goder av disse «vanskelige» barna som ikke er født akademiker, men som kan ha store ressurser innen yrkesfag. Mange når ikke så langt på skolen og får aldri utnyttet sitt eventuelle potensial og ofte ender det opp i arbeidsløshet, trygd og kriminalitet. Det koster samfunnet mye! Langt mer enn en ekstra lærer og to mindre langtidssyke osv.

Hvorfor er dette mattestykket så vanskelig å forstå for dem som bestemmer over oss mennesker som jobber på gulvet eller er for syke til å fungere? Om selv ikke de kan skjønne at regnestykket 2+2=4 så er det grunn til bekymring. Jeg har ingen master eller flott arbeidstittel, men jeg er oppegående nok til å skjønne at 2+2=4.