Dette er historien om gretne gubber og fotballen som ble så populær at den måtte forbys

Slik jeg drømte om å bli fotballspiller som barn, skal min datter vite at drømmer er oppnåelige – også for jenter, skriver Simen Viik Sørensen. På bildet feirer Signe Gaupset (t.v.) og Elisabeth Terland 1–1-scoringen mot Island i EM. Foto: Geir Olsen, NTB

Dette er historien om gretne gubber og fotballen som ble så populær at den måtte forbys.

Se for deg en løpebane: Her står en mann og en kvinne side om side. De skal løpe om kapp, men idet startskuddet går, blir den kvinnelige deltageren stående igjen i over 50 år – sikkert nærmere 100. Det er forspranget herrene har fått i fotballen, men nå kommer damene for fullt.

Nå spilles EM, og Norge er med. Nå skal du få vite hvorfor du bør benke deg foran kvartfinalekampen onsdag.

Om ikke lenge får jeg en datter. Hun skal lære historien om fotballen, og at hun har kvinnelige idoler å se opp til. Hun kan bli fotballspiller, hvis hun vil. Men det har ikke vært noe å ta for gitt.

La meg ta deg med på en reise gjennom fotballen – bare fra en kvinnes perspektiv.

Målmaskinen fra Blyth

Året er 1918. Første verdenskrig går mot slutten. 17 år gamle Bella Reay spiller for Blyth Spartans Ladies i finalen av Munitionettes' Cup – en turnering for kvinner som jobbet i ammunisjonsfabrikker mens mennene var i krig.

Reay vokste opp i et arbeiderklasseområde i Blyth, nordøst i England. Faren var gruvearbeider, moren hjemmeværende. Bella spilte fotball i gatene som liten og ble raskt god. Nå står hun på Ayresome Park i Middlesbrough foran 22.000 tilskuere. Hun scorer hat trick i finalen og ender sesongen med utrolige 133 mål på 30 kamper.

Hun blir nasjonalheltinne og kalles «The Munitionette goal queen». Hun feires på fabrikker. Barn tegner plakater med navnet hennes. Kvinner over hele landet sender brev og takker henne for motet. Et dikt skrives til ære for Bella:

«She boots like thunder, swift and true – no lad can match what she can do.»

Forbudt og glemt

I 1921 innfører det engelske fotballforbundet et forbud: Fotball er «uegnet for kvinner». Det ble hevdet at sporten kunne skade kvinners kropp og livmor, men sannheten var at damefotballen var blitt for populær.

Titusenvis kom for å se Bella og hennes likesinnede spille. Publikum elsket det. Det var god fotball, og kvinnene ble for flinke. For farlige. For synlige.

Forbudet førte til at kvinner ble utestengt fra stadionene. Arbeidsgivere, presse og publikum hånet, trakasserte og latterliggjorde dem. Kvinnefotballen ble nærmest slettet.

Og Bella Reay? Hun ble glemt.

Fra keiserriker til kirkevelde

Ulike former for fotball har eksistert i tusenvis av år. Cuju – «å sparke ball» – ble spilt i Kina flere hundre år før vår tidsregning. Under Han- og Tang-dynastiet spilte både menn og kvinner. Kvinner som spilte, ble beundret og respektert. Det ble ansett som sofistikert, vakkert og kunstnerisk.

På 900-tallet beskrev poeten og kongen Li Yu kvinnelige cujuspillere som elegante. På 1600-tallet i Europa spilte kvinner røff fotball og ble ansett som attraktive for sin styrke og ferdigheter, men 200 år senere ble det samme ansett som uanstendig.

I 1881 ble en kvinnefotballkamp i Skottland stormet av rasende tilskuere. Damene ble angrepet, og måtte flykte.

På kort tid hadde kvinner gått fra å bli beundret til hånet. Idrett ble sett på som farlig for kvinnekroppen og livmoren. Sterke medisinske og religiøse krefter advarte mot kvinners deltagelse.

Copa 71 og redselen for popularitet

I 1971 ble et uoffisielt verdensmesterskap arrangert i Mexico. I finalen mellom vertsnasjonen og Danmark møtte 110.000 mennesker opp på Estadio Azteca. Sporten viste seg å være så populær at kjønn ikke hadde noe å si. Det er fortsatt rekord i kvinnefotballen, selv om Fifa ikke anerkjenner den.

Turneringen ble en enorm suksess. Kamper ble sendt på TV. Mediene skrev begeistret, og publikum elsket det. Men Fifa ville ikke vite av det og forsøkte å stoppe det hele.

Nok en gang var gretne gubber redde for at kvinnene skulle ta for mye plass og stjele fokuset fra herrefotballen. Nok en gang med de samme argumentene fra femti år tidligere. Stakkars livmor, og alt det der.

Først i 1991 arrangerte Fifa sitt første offisielle VM for kvinner. Og fortsatt anerkjenner de ikke Copa 71 som offisiell turnering, fordi den ble arrangert i privat regi.

Derfor skal du se Norge i EM

Nå er det EM. Norge spiller kvartfinale. Hvis du har lest helt hit, forventer jeg at du skal se den. For det er ikke «damelandslaget». Det er fotball. Det er EM. Det er Norge. Fordi de får sjansen.

Kvinnene blir tatt seriøst og kan utvikle seg slik menn uforstyrret har gjort i alle tider mens kvinner er blitt diskriminert og holdt tilbake.

Snart får jeg en datter. Et menneske som ikke aner hvor mye hun skal bli indoktrinert med fotball. Hun skal lære om Everton og Brann, mine to store kjærligheter. Hun skal forstå hvordan livet henger sammen med spillet.

Men viktigst: Hun skal vite at hun har forbilder. Kvinner hun kan se opp til, henge på veggen og samle i perm. Slik jeg drømte om å bli fotballspiller som barn, skal hun vite at drømmer er oppnåelige – også for jenter.

Skal vite hvem Bella Reay var

Ada Hegerberg. Caroline Graham Hansen. Signe Gaupset. Når min datter vokser opp, vil det finnes nye helter. Bedre. Sterkere.

Men hun skal vite hvem Bella Reay var. Målmaskinen fra Blyth. Hun som ble hyllet, takket – og glemt. For det er takket være Bella og andre modige kvinner at jenter i dag kan drømme om det som før var utenkelig.

Verden har kanskje glemt målmaskinen fra Blyth, men min datter skal vite nøyaktig hvem hun var: En av de viktigste heltene i historien om kvinnefotball.

Hun bidrar til at man i dag kan se på fotball – uansett kjønn – på samme måte som man gjorde i Kina for over to tusen år siden: elegant, vakkert, sofistikert og kunstnerisk.

For det er tross alt det fotball er.