Dette er det kulturelle traumet som Khoury heller burde ha diskutert

Israels statsminister David Ben-Gurion (til venstre) og en statsansatt i 1948, da staten Israel ble opprettet. Foto: AP / NTB

Nadim Khoury burde heller ha diskutert et annet kulturelt traume.

Nadim Khoury, førsteamanuensis i internasjonal politikk ved Universitetet i Innlandet, kommenterer i Aftenposten 5. mai den kritikken som han og HL-senteret har fått etter foredraget i Oslo 30. april. Foredraget hadde tittelen «Nakba and Holocaust as cultural trauma». Det er blitt kritisert fra flere at man snakker om og sammenligner det jødiske holocaust og det palestinske nakba.

I sitt innlegg skriver Khoury: «Ingen slik parallell ble trukket i mitt foredrag.»

Holocaust er et folkemord som utryddet rundt 6 millioner jøder mellom 1933 og 1945, mens nakba er et tilfelle av etnisk rensing av rundt 750.000 palestinere mellom 1947 og 1949. Forbrytelsene ble begått under svært ulike omstendigheter – holocaust under andre verdenskrig og nakba under den første arabisk-israelske krigen, da Israel ble grunnlagt.

Uten å gå inn i debatten om en eventuell sammenligning av de to «forbrytelsene» kan det være interessant å se hvilken historie som ligger bak hendelsene.

I 1947 diskuterte FN delingen av restene av det britiske Palestinamandatet, der brorparten allerede var blitt til staten Jordan. Den jødiske siden aksepterte, den arabiske sa nei. 14. mai 1948 erklærte statsminister David Ben-Gurion den jødiske staten Israel for opprettet, og samtlige arabiske naboland erklærte krig. Den arabiske siden tapte krigen i 1949, og det er for øvrig dette tapet som den syriske historikeren Konstantin Zureig fra Damaskus navngir som «nakba-katastrofen» i boken «The meaning of the Disaster».

Nakba var den tapte krigen mot den nye staten, og den førte til (frivillig eller ufrivillig) forflytning av 750.000 arabere fra territoriet som ble staten Israel. Men det den burde bli sammenlignet med av Khoury, som et «kulturelt traume», var den resulterende utdrivelsen av mer enn 800.000 jøder fra samtlige arabiske land i årene etter krigen. Utdrivelsen av en folkegruppe som hadde bodd i disse landene siden bibelske tider, og som ble fordrevet fra gård og grunn. De ble stort sett fordrevet til den nyetablerte staten, der de ble integrert og i dag utgjør en majoritet. Dette i motsetning til de fordrevne palestinske araberne, som i samtlige naboland, også på den jordanskerobrede «Vestbredden» og det egyptiskerobrede Gaza, ikke ble integrert, men til den dag i dag er blitt holdt som «statsgisler», uten rett til statsborgerskap, uten mulighet for integrering.

Dette er det kulturelle traumet som Khoury etter min mening burde ha diskutert!