Det ville vært dumt å ikke satse på elevene nå

Taperne for skolekutt blir elevene våre. Ungene våre som skal bli de briljante hjernene og de kloke, varme hendene i fremtidens Stavanger. Foto: Fredrik Refvem

DEBATT: Skal vi bruke tiden til å følge opp alle som har ulike utfordringer eller til å lage god, variert og praktisk undervisning?

Etter hvert som befolkningen i Stavanger blir eldre og eldre, vil det være riktig å bruke mer ressurser på helse og omsorg for disse. Alle fortjener en verdig alderdom. For å ha råd til det, er det helt avgjørende at den arbeidsføre delen av innbyggerne våre er nettopp det – arbeidsføre.

Vi må folk inn i jobb

Vi trenger at de bidrar med briljante hjerner, kloke og varme hender, teknisk finesse, innovasjon eller godt håndverksarbeid. Vi trenger ikke at tusenvis i kommunen vår står utenfor arbeidslivet fordi drømmene deres ble knust av utenforskap, psykisk og fysisk uhelse, kriminalitet eller faglig tilkortkommenhet. 

Dette tenker vi på når vi jobber i klasserommet. Når vi kjenner på vår egen tilkortkommenhet der. Vi er lærere på en av byens middels store barneskoler. Innbyggerne i området vårt utgjør et tverrsnitt av Stavangers befolkning. Så det er ikke noe spesielt med oss. Det eneste måtte være at vi over tid har hatt bedre faglige resultater enn forventet i vår skolekrets.

Vi har gode systemer som drives av et dyktig personale. Men nå er vi urolige. Mange barn strever mer enn før, både faglig og sosialt. Det er større behov for individuell tilpasning og oppfølging. Noe av årsaken kan ifølge Ole Petter Hjelle være at barns hjerner blir overstimulert av skjerm og at de ikke er i nok aktivitet og lek slik de var tidligere. Vi forsøker å motvirke dette på skolen vår. Vi prøver å gi alle elevene de beste forutsetninger for å mestre voksenlivet som kommer.

Vi står i en skvis

Men vi står i en skvis. Skal vi bruke tiden til å følge opp alle som har ulike utfordringer eller til å lage god, variert og praktisk undervisning? Vi føler oss som blekkspruter der vi prøver å rekke over alt. Og hvor ble det av laget rundt eleven? Miljøarbeidere har vi ikke råd til lenger, ikke vikarer, heller. Vi blir bedt om å legge listen lavt istedenfor.

Det føles ikke rett. Noen hos oss har blitt utbrente og er på vei ut av yrket. Noen hos oss har blitt slått av elever og kjenner på uverdighet. Noen hos oss griner på jobb. Og nå hevder kommunedirektøren at det er 100–150 for mange av oss på skolene i Stavanger!

Det vil jo strekke strikken ytterligere for dem som blir igjen etter kuttene. Da ryker timene til sosiallærere, bibliotekarer og spesialpedagoger. Taperne blir elevene våre. Ungene våre som skal bli de briljante hjernene og de kloke, varme hendene i fremtidens Stavanger. Det er noe som heter å spare seg til fant. Ja, det er dyrt å drive en god skole. Men det kan bli dyrere å la være.