– Det verste jeg ser, er ikke de stygge ulykkene eller de verste skadene

DEBATT: Jeg ser så mange unge som sliter. Det er barn ned i 8_10-årsalderen som har hatt tanker om å ta livet sitt. Det er ungdom som aldri finner sin plass, som føler at å be om hjelp gjør ingen nytte. Det gjør vondt å se.

«Når folk spør hva som er det verste jeg har sett, blir de alle like skuffet hver gang, for det verste jeg har sett er ikke de stygge ulykkene eller de verste skadene,» skriver ambulansearbeider Alex Grande. Foto: Frederik Ringnes / NTB

I mine ti år som ambulansearbeider har jeg vært ute for mye rart. Jeg har sett skader, sykdom og sorg, fødsel og ikke minst glede. Når folk spør hva som er det verste jeg har sett, blir de alle like skuffet hver gang, for det verste jeg har sett er ikke de stygge ulykkene eller de verste skadene.

Det verste?

Det er ikke den gangen da en satt med en finger i plastpose på vei til sykehuset, eller de styggeste kuttene der en ser helt til beinet. Nei, det verste for meg er alle de eldre man kjører hjem og ser at de ikke har noen som tar vare på dem, når de ser på deg med ensomhet og sorg og håper du skal sette deg ned i bare fem minutter til. Eller de barna som er alvorlige syke når man kommer fram, de som er apatiske, puster dårlig og er helt stille. De turene er de verste og de som er vanskeligst å glemme.

Det vondeste

Men det vondeste for meg i dag, er at man ser så mange unge som sliter. Det er barn ned i 8–10-årsalderen som har hatt tanker om å ta livet sitt. Det er ungdom som aldri finner sin plass, som føler at å be om hjelp gjør ingen nytte. Det gjør vondt å se.

Når man snakker med dem, så nevnes alltid sosiale medier og press. Det er noe som bare blir større og større for yngre og yngre ungdommer. Hvorfor er det slik at noen ikke tør å gå på skolen fordi de ikke passer inn, fordi de ikke har råd til de dyre merkeklærne, eller bare ikke fikk den nyeste telefonen?

Det meste kommer fra sosiale medier, fra de kule forbildene som pryder skjermer og serier. Det er debatter og kommentarfelt, som oftere går på personangrep enn å snakke fakta. Hvem lærer av dem? Jo, de unge som er under utvikling og er mest påvirkelige.

Ser hva?

Når jeg spør noen av de unge hvorfor de bryr seg, blir mange stille, og jeg ser det er noe som gjør vondt. Det er greit å fortelle, prøver jeg å si, og gir dem tid til å snakke ut når de første ordene kommer. Da snakkes det om at hvis en ikke er blant dem som betyr noe på skolen og er kul, så blir en utstøtt av alle. En får ikke henge med dem i friminuttet eller være med på aktiviteter og lek. Å bli bedt i selskap kan en i hvert fall bare glemme. På spørsmål om ingen ser det og bryr seg, får man et kaldt svar. Ser hva?

Mobbing og hets foregår ikke lenger bare i det åpne, som fysisk på skolen eller med lapper. Det foregår over alt, via hemmelige grupper på Snapchat og Telegram, åpenlyse videoer på Tiktok med falske og anonyme brukere. Private videoer deles rundt, ikke for å glede, nei, for å sverte og gjøre narr.

Det er jo noen aldersgrenser på disse sosiale mediene, tenker man. Jo da, noen av dem har begrensede funksjoner for ungdom under 16 år, som for eksempel Tiktok. Det hjelper lite hvis godtroende foreldre låner bort sin informasjon for at ungdommen skal få fri tilgang.

Snakk med dem!

I samfunnsdebatten snakkes det stadig om ungdom, problemet er bare at en aldri finner løsninger. Jeg oppfatter det som at debatten går ut på hvem man kan skylde på, og hvor man kan skyve problemet videre så en selv kan gå med god samvittighet. For de fleste kan se at man har et problem.

Foreldre skylder på skole og barnehage, skoler skylder på foreldre, begge skylder på helsevesenet og politiet, det er en evig runddans. Det som må til, er at skolen, foreldre, helsevesenet og politiet setter seg ned med de eneste som har fasiten. Det er selvsagt ungdommen selv. Jeg tror at for å kunne forstå og komme med gode løsninger må man få ungdommen i tale, fortelle hvor det foregår og hvorfor man søker den veien. Da kan man skape et samarbeid som faktisk kan utrette noe og gjøre en forskjell.

Ungdom ønsker ikke å bli fortalt hva de skal gjøre eller bare få påpekt alt de gjør feil. Vi har et ansvar for å inkludere dem og snakke et språk som de forstår. Det kan faktisk hende at de allerede sitter med løsningen.

Det er på tide å våkne

I dag sitter de voksne i kommentarfeltet og fordeler skyld og peker fingre, mens ungdommen sitter på sosiale medier og blir forgiftet. Der sitter det kreatører som henger hverandre ut, slenger dritt, kommer med trusler og gir andre juling live. Det tas narkotika og folk er rusa foran flere hundre seere, og folk synes det er god underholdning.

Så har man influensere som reklamerer for hudbehandlinger og dyre merkeklær. Viser fram en luksushverdag de færreste noen gang vil ha råd til, og skaper et press om at dette er det som er å være kul. Så har man videoer der det er om å gjøre å slenge mest dritt til politiet, provosere og skrike ut om det etterpå. Jo verre man gjør det, jo mer kreds får man. Er det slikt man ønsker skal forme de unge i dag? Vet egentlig foreldre hva ungdommen sitter og ser på?

Det er på tide å våkne nå. Mitt ønske er å slippe å se flere unge mennesker som har tanker om å ta livet sitt, som driver med selvskading fordi de ikke hører til og ikke blir sett.

Ungdommer må lære om konsekvenser av sine handlinger, om gode og dårlig holdninge, og ikke minst hva som er uakseptabel oppførsel. Det krever at både foreldre og ungdom tar en pause fra skjermen, setter seg ned sammen og snakker. Jeg håper foreldre kan løfte hodet fra sine telefoner og kreve en prat, se ungdommen sin og fortelle dem at det ikke trenger å være sånn. For vi har faktisk ingen å miste. Verken dine eller andres.