Det store sviket mot lærerne

Dessverre opplever vi også i år et underskudd av studenter som søker seg til lærerutdanningen. En trend som har vart i flere år.

Læreryrket er det viktigste, mest meningsfylte og mest samfunnsnyttige yrket man kan ha. Våre barn og ungdommer, med talenter og hjernekapasitet, er landets største ressurs. Hva er vel mer inspirerende og meningsfylt enn å forvalte og utvikle disse ressursene og talentene?

Flere regjeringer har forsøkt å gjøre læreryrket og lærerstudiet mer tiltrekkende. Man har senket karakterkravene for opptak til studiet. Man har forsøkt å forlenge studiet ved å friste med en bachelorgrad. Man har forsøkt med høyere lærerlønninger. Ingen av disse tiltakene har resultert i flere søkere til lærerutdanningen. Læreryrkets sosiale status og attraktivitet er fortsatt foruroligende lav.

Dersom man ønsker flere lærerstudenter og flere lærere, må man først og fremst gjøre det mulig for lærerne å utøve sitt yrke uforstyrret. I andre yrker er det en selvfølge at man får utføre sitt arbeid uten forstyrrelser i form av mobbing, fysisk og psykisk trakassering og sjikanering.

Det står ingenting i lærernes stillingsbeskrivelse om at de er ansvarlige for oppdragelsen av fremmede foreldres pøbelunger. Det står ingenting i stillingsbeskrivelsen om at de må finne seg i at elever, beskyttet av paragraf 9A i opplæringsloven og loven om den kriminelle lavalder, har lov til å bedrive pøbelstreker i fri dressur og forstyrre undervisningen. Ødeleggende både for læreren og de elever som går på skolen for å lære. Allikevel er dette en beskrivelse av mange læreres hverdag, som ødelegger både deres yrkesliv og privatliv, og fører til at mange blir langtidssykemeldt eller finner et annet yrke.

Lærerne har all grunn til å føle et svik. Både fra politikerne, men først og fremst fra sine egne fagforeninger. De er som regel flinke til å forhandle lønn for sine medlemmer, og sender medlemmene ut i streik når lønnsforhandlingene bryter sammen. Men de har gjort svært lite for å trygge medlemmenes arbeidsplass. Beskytte dem mot mobbing og trakassering slik at de kan få arbeidsro i undervisningen. Ingen yrkesutøver, uansett yrke, skal finne seg i den mishandling alt for mange lærere blir utsatt for nesten daglig. Fagforeninger har et effektivt streikevåpen. Det bør brukes ved at man tar lærerne ut i streik inntil de får garantier om arbeidsro i klassen til å gjennomføre kvalitetsmessig undervisning. En arbeidsro som igjen vil gjøre det inspirerende og attraktivt å være lærer.

Dersom man ikke tar tak i problemet med uro i klasserommet og forstyrrelser i undervisningen, vil konsekvensene over tid bli svært alvorlige. Underskuddet av søkere til lærerstudiet vil fortsette å øke. Det vil igjen føre til flere ufaglærte lærere og dårligere kvalitet på undervisningen, og resultere i en ung befolkning med rudimentær grunnopplæring og basiskompetanse.

Et velfungerende demokrati er avhengig av en befolkning som har en god grunnutdannelse. En befolkning som forstår de demokratiske mekanismer og spilleregler, som forstår våre demokratiske institusjoner og samspillet mellom disse. En befolkning som forstår at uenighet løses ved hjelp av argumenter og forhandlinger, ikke gjennom polarisering, fysiske angrep og trakassering. Vi trenger ikke å gå langt for å finne eksempler på land som i løpet av kort tid har gått fra å være eksemplariske demokratier til å bli oppfattet som «bananrepublikker» og «illegitime demokratier». Felles for disse land er at de har store uopplyste deler av befolkningen, uten opplæring og forståelse for hvordan et demokrati fungerer.

La oss håpe at vi slipper å oppleve en slik situasjon i Norge, men da må lærerne, uforstyrret, få lov til å være lærere og deres fagforeninger må bli sitt ansvar bevisst.