Det som ikke kommer frem i Hilde Sandviks ensidige vinkling

Det som ikke fremkommer av Hilde Sandviks ensidige vinkling, er at svært mange kristne tar avstand fra USAs president Donald Trump, skriver Morten Dahle Stærk. Foto: Patrick Semansky, AP/NTB

Hva er egentlig sammenhengen mellom Hilde Sandviks dårlige erfaringer på bedehuset og autoritære lederes maktbruk?

Det er én debatt på NRK jeg aldri glemmer. Programlederen og motdebattanten satt målløse og hørte på en representant for dyrevernsbevegelsen. Han kunne fortelle hvordan norsk rovdyrpolitikk truet hele vårt samfunn.

I begynnelsen var det de kjente argumentene om ulvens rett til å leve. Etter hvert ble kampen mot ulven symbolet på alt som gikk galt i Norge. Den fratok ungdommen troen på fremtiden, og det ville bli like ille som i USA!

Roten til alt ondt

Jeg kom på denne debatten da jeg leste kronikken i Aftenposten av programleder Hilde Sandvik i NRK og hennes oppgjør med religion forrige helg. Religion fremstilles som den egentlige forklaringen på vår tids uoverkommelige problemer.

Og hun er ikke alene. For noen år siden ble kona mi og jeg sittende i en samtale der en av de andre gjestene la ut om hvordan religion er roten til alt ondt.

Etter en stund tok hun seg i det og kom på at vi er kristne, hvorpå hun beklaget litt og gjorde oppmerksom på at hun ikke mente slike som oss. Underforstått: vanlige, troende mennesker – slik de fleste av oss er – som ikke har ambisjoner om gudsstat eller verdensherredømme.

Sandvik vil kanskje gjøre samme innvending – at hennes kronikk handler om religion i lys av makt og av de store spørsmålene på verdensarenaen. Men «religion» er like abstrakt som «politikk», «ideologi» eller «kampen for rovdyrene».

Tar avstand til Trump

Hvis vi forsøker å forstå, handler religion like mye om kvinnen som sitter i en ortodoks katedral i Moskva og i skam ber om at krigen må slutte.

Den handler om familiefaren som risikerer alt for en overbevisning. Den handler om motivasjonen til en ung student som reiser til andre siden av Jorden for å lindre nød.

Og så har Sandvik dessverre også rett i at religion blir brukt til å legitimere urettmessig maktbruk, og at den på en måte har hatt sitt comeback i offentligheten.

Det som ikke kommer frem av Sandviks ensidige vinkling, er at svært mange kristne tar avstand fra USAs president Donald Trump. I Norge kjenner jeg bare til to miljøer som omfavner trumpismen. Det er mediekanalene Norge IDAG og TV Visjon Norge på den ene siden og partiet Konservativt på den andre.

Sistnevnte fremstår også uklar i sin støtte til Ukraina. Men ingen av disse miljøene er representative for norsk kristenhet. I bedehusbevegelsen, som Sandvik selv er vokst opp i, eller i frikirkelige miljøer er det langt mellom støttespillerne til Trump og Russlands president Vladimir Putin.

Hva er egentlig sammenhengen?

Sandvik mener å ha identifisert katten, og katten er «religion». De sekulære romantiserer ifølge henne fenomenet og tør ikke ta til motmæle. Det etterlatte inntrykket er at hun later til å være en av få som klarer eller våger.

Men hva er egentlig sammenhengen mellom hennes egne dårlige erfaringer på bedehuset og autoritære lederes maktbruk? Og er det en troverdig fortelling at religion egentlig bare er en dekkoperasjon for makt?

Tar man da på alvor at flertallet av verdens befolkning lever sitt helt vanlige liv med en overbevisning om at det finnes en dypere begrunnelse for tilværelsen?

Et siste, slående argument for sin overbevisning finner hun i unge, konservative menn, som ser ut til å bli mer religiøse. Hun går langt i å fortelle leseren at de ikke egentlig er religiøse, men bare leter etter orden i en kompleks tilværelse.

Gjør oss mindre, ikke mer opplyst

Én ting er at dette er stråmannsargumentasjon, hvor hun ikke gjør noe reelt forsøk på å forstå denne gruppen. Mer uvanlig er det at hun uten å oppdage det blir identifisert med sin stråmann.

Det er hun selv som fremstår som den som har funnet den ene enkle forklaringen på vår tids undergang. Sandviks universalforklaring er ikke bedre enn menneskers kamp mot ulven, politikere eller ideologi. Den forenkler og abstraherer på en måte som gjør oss mindre, ikke mer opplyst.

Det er synd, for er det noe vi ikke trenger, så er det én enkel forklaring som «tilbyr orden i en kaotisk tid».