Det skal et mirakel til for å lykkes

KOMMENTAR: At Olaug Bollestad trakk seg som KrF-leder var den eneste gode løsningen for partiet.

Nestlederne Dag-Inge Ulstein og Ida Lindtveit Røse på vei inn til KrFs sentralstyremøte i Oslo torsdag. Er de mulige kandidater for ny leder? Foto: Heiko Junge / NTB

Klokken 22.25 torsdag skrev Astrid-Therese Theisen, presse- og informasjonsjef for KrF, at KrFs sentralstyremøte nærmet seg slutten. Da hadde det vart siden klokken 16. En time senere startet pressemøtet.

Sentralstyremøtet i KrF var et oppgjør i den betente striden etter krisemøtet i KrFs sentralstyre, der partileder Olaug Bollestad beskyldte sine nestledere og partisekretæren for et kupp.

Sentralstyret skulle torsdag forsøke å rydde opp i krisen som har oppstått mellom partileder Bollestad og resten av ledelsen i partiet.

Det ble et langt møte. Noe som tyder på at det var langt fra enighet mellom deltakerne i møtet.

Sperregrensen

KrF ligger og vaker rundt sperregrensen. For partiet handler neste års valg potensielt om vinn eller forsvinn.

Men det er ikke bare for partiet selv dette er viktig. De andre partiene på høyresiden har også god grunn til å være bekymret for hvordan det går med KrF.

For høyresidens forsprang på venstresiden er ikke så stor på meningsmålingene. Og på ett år kan dette også endre seg.

Det er derfor mye mulig at KrFs vinn eller forsvinn kan være det som vipper flertallet i den ene eller den andre retningen.

Turbulens

Så er spørsmålet om partiet klarer å holde sammen etter de siste ukers turbulens.

Nå, etter at Bollestad har trukket seg og overlatt stafettpinnen til en ny leder, er sjansene større for at det igjen kan bli samling i bunn. Men det avhenger av hvordan partiet håndterer situasjonen framover.

Det må være utrolig vanskelig for Bollestad å stå i det hun har stått i den siste tiden, men det har allikevel vært uklokt å ta denne skittentøysvasken i offentligheten.

At Bollestad har varslersaker mot henne, gjør det ikke enklere.

Det var derfor klokt av henne, av hensyn til partiet, å trekke seg fra ledervervet nå.

Veivalg

KrF har siden turbulensen i 2018 rundt veivalget gradvis mistet oppslutning. Verken Kjell Ingolf Ropstad eller Olaug Bollestad har som ledere av partiet klart å løfte partiets oppslutning.

Litt av partiets problem da de satt i regjering var at KrFs vinnersaker forsvant i mengden av de andre partienes seire.

Og siden regjeringsskiftet har KrF hatt flere saker de har jobbet for å få gjennomslag for. En av dem er skjermbruk i skolen, en annen er utvidet barnetrygd og en tredje er tidlig skolestart og mer lek i første klasse i skolen.

Alle disse sakene har blitt plukket opp av andre partier, som har gjort dem til sine. Og KrF har mistet eierskap til disse sakene. Velgere vil nok ikke nødvendigvis huske at det var i KrF at disse sakene hadde sitt utspring.

Politikk

Og så er det partiets politikk.

Dag-Inge Ulstein sa i partilederdebatten at det i bunn og grunn er KrFs politikk som gjelder, og at det derfor ikke er så viktig hvem som er partileder.

Men det er slett ikke sikkert at nok mennesker, og spesielt unge mennesker, i dette landet føler at den er representativ for dem.

For KrF står for en politikk som setter familien først, og setter valgfrihet på topp. Det kan jo være appellerende for en del. Men samtidig står KrF, hvis man leser partiprogrammet, for en politikk som favoriserer den tradisjonelle kjernefamilien, og det kan nok for mange virke ganske gammeldags og som et tegn på at partiet ikke helt har klart å følge med i tiden.

Bollestad har vært en fargerik figur, som har tiltrukket seg mange følgere i sosiale medier. Men har det ført til flere velgere? Det er mer usikkert.

Bondevik-effekten

At Bollestad trakk seg i dag, fører til at konfliktene kan bli mindre. Men nå er det helt i det blå hvem som blir ny partileder.

Da Kjell Magne Bondevik vant valget i 2001, fikk KrF en oppslutning på 12,4 prosent. Da var det i stor grad Bondevik som statsministerkandidat som dro velgere til partiet.

Men det skal et mirakel til for at det skal skje igjen, uansett hvem som sitter som partileder før neste års valg.

Og kanskje til og med uansett hvilken politikk de fører, dersom velgerne ikke mener den er relevant.