Det mest skamfulle

Vi er nå vitne til at en person fra kongefamilien undersøkes for vold i nære relasjoner. Det er flere som forteller om episoder, og det er mye lidelse å lese mellom linjene.

Vi kjenner fortsatt ikke alle fakta, men det er lett å skjønne at det må ha vært enormt krevende å være utsatt her. Vold er i utgangspunktet svært skadelig, og det kan være spesielt vanskelig når utøveren er så høyt profilert.

Jeg har jobbet med utøvere av vold i nære relasjoner i mange år, og jeg skriver dette til alle som kjenner seg litt for godt igjen.

For jeg vet det finnes folk der ute som tenker «shit, det kunne vært meg», eller som vet at de kanskje ikke ødelegger inventar og tar kvelertak, men at partner eller barn allikevel lider under måten de er på.

Og nå tenker mange sikkert at jeg er helt på jordet, for voldsutøvere er vel ikke opptatt av dette, er de vel? De plages jo ikke av det de gjør.

Saken er imidlertid at det vi snakker om som voldsutøvere ofte er veldig snevert. Det som får oppmerksomhet er den alvorlige volden, med den utelukkende hensynsløse utøveren.

Og ja, dette er en andel av de som utøver vold, kanskje spesielt den virkelig alvorlige, fysiske volden. Det er folk som bryr seg lite eller ingenting om de som rammes, og som ønsker kontroll, uansett hva kostnaden for omgivelsene er.

Samtidig er vold egentlig et bredt begrep, og det er veldig mye vold som ikke faller inn under denne svært alvorlige kategorien.

Man kan si at vold eksisterer på et spekter der du på den ene siden har episoder der overgangen fra en vanlig krangel kan være flytende, og til den livstruende volden helt i den andre enden av spekteret.

For å gi noen eksempler: Å bruke vold kan også være å bruke høy stemme og truende kroppsholdning, det kan være å si sårende ting, bruke ironi på en sårende måte, bruke sårbar info som skyts i en krangel.

Det kan også være trusler om selvmord, det kan være trusler om å forlate den andre, det kan være å straffe med taushet, det kan være slag i bord eller vegger, det kan være å knuse mobiler.

OG det kan være den fysiske volden som sender partner og barn på sykehus.

For vi kaller det vold når handlingene våre skremmer og sårer i en sånn grad at andre ikke tør å være seg selv rundt oss lenger. Noen av disse handlingene kan forveksles med hverdagslig uenighet.

Da blir spørsmålene følgende:

Når går den høye stemmen fra å være uskyldig til å gjøre at kjæresten går på eggeskall resten av dagen? Når slutter barn å gråte fordi de er glade igjen, og når slutter de fordi mamma ble så skummel? Og når er ironien morsom, og når er den så sårende at andre aldri viser den siden av seg selv igjen?

Men disse nyansene forsvinner veldig fort i den offentlige samtalen, en samtale som nesten utelukkende dreier seg om den mest alvorlige volden.

Og når bildet vårt av en voldsutøver er den antisosiale som kun er snill når han manipulerer, vil den nyskilte venninnen vår som eksploderer overfor barna sine og brøler stygge ting, tørre å fortelle oss om dette problemet?

Eller vil hun holde på det som en skitten og skamfull hemmelighet, og aldri tørre å søke hjelp?

Og hvis hun forteller det til deg, vil du le det bort og si at alle blir sinte, fordi hun ikke passer inn i voldsutøverbildet ditt, eller vil du si som sant er: at dette er virkelig et problem, at hun trenger hjelp og at du vil være der for henne?

For faktum er at det har blitt stuerent å si man har angst og depresjon, men å fortelle at man blir altfor sint, det tør ikke folk si til sine nærmeste venner en gang.

Erfaringen fra terapi er imidlertid at mange som strever med sinnemestring ønsker seg et liv uten å utøve vold. De vil lære seg å tåle å være den mammaen eller pappaen som takler barn med utagering, dobbelt omgangssyke og en krevende partner. UTEN å bli den som gjør alt verre.

De vil slippe å se redde barn i øynene. De vil ha en partner som er skingrende uenig med dem, uten at de selv klikker.

De ønsker seg mest av alt å ha kontroll, så de kan beholde integriteten sin, så de kan stå for handlingene sine.

Så de slipper å si unnskyld enda en gang, vel vitende om at de ikke vil klare å holde det. Slippe å ha gjort ting de ikke tør fortelle vennene sine om.

Jeg vet at det å ha et aggresjonsproblem er veldig skamfullt, og at skammen holder veldig mange tilbake fra å be om hjelp. Blant annet på grunn av den snevre oppfattelsen vi har av hva en voldsutøver er.

Så går man rundt og sier til seg selv at «det er jo ikke så farlig, det skjer i alle familier, barna ser jo ikke ut til å reagere», samtidig som tvilen aldri riktig gir slipp.

Jeg vet folk går til psykolog i årevis med overskriften angst, ADHD og depresjon, uten å tørre å nevne at de faktisk utagerer mot de rundt seg. På tross av at dette er problemet de egentlig vil ha fikset aller først.

Så til dere som kjenner dere igjen:

Dere skal vite at det finnes god hjelp der ute. Og det gjelder uansett om problemet er at du skremmer med høy stemme i ny og ne, eller om du slår.

Det finnes steder du kan kontakte, som ikke kommer til å dømme deg. Som skjønner at vold har mange nyanser. Der de som tar den telefonen vet akkurat hvor vanskelig det er for deg å ringe, og har respekt for det.

Selv om det kanskje er det vanskeligste å innse, så kan man ikke overvurdere den skadelige effekten vold har på dem man elsker. Samtidig som at nettopp dette er en tøff pille å svelge, så er det kanskje også det som kan motivere deg igjennom den jobben som står foran deg.

For ja, du er kanskje den som ødelegger for andre nå, men du kan bli den personen som viste barna at alle kan forandre seg.

For om vi ser et par måneder frem til julehøytiden, så kan jeg love deg at det partneren din eller barna dine ønsker seg aller mest, ikke er fine gaver og flotte turer, men en jul uten vold.