Det kan virke dypt ir­rasjonelt å gjøre det Bjarne Melgaard gjorde

Hva koster egentlig et kunstverk?

Svaret er at det er det ingen som vet. Verdien av et kunstverk er en slags fantasi. Det er en vag konsensus der kunstneren, galleristene, akademikere, kjøpere, hype og historisk vurdering, og masse annet spiller inn. Det avgjør om et ark med farge på er bare et ark med farge på, eller om det er noe ettertraktet og umistelig – og om det er en investering som bare vil fortsette å stige i verdi.

Men hva er egentlig et kunstverk? Det er noe som kommer til deg fra kunstneren, direkte eller via andre kunstnere. Det er laget av kunstneren selv eller under kunstnerens overoppsyn, signert av ham eller henne. Det kan være snakk om et enkelt maleri, eller om et trykk som finnes i et par hundre eksemplarer, men uansett er opplaget begrenset.

I det øyeblikket det lages opp identiske kunstverk i bøtter og spann, uten at kunstneren er direkte involvert, begynner det å slutte å være et kunstverk og bli en plakat. Og det er altså ingenting galt med plakater, men du kan ikke regne med at de skal innbringe deg store penger hvis du vil selge dem videre.

Og her er vi ved noe av bakgrunnen for ankesaken som i disse dager går i Borgarting lagmannsrett. Det er den siste konfrontasjonen i en konflikt som har vart i flere år.

På den ene siden: Kunstner Bjarne Melgaard, et forrykende problembarn i norsk moderne kunst, som slo seg opp med fargesterke og voldsomme verk der kjønnsorganer og fetisjutstyr spilte en ikke uvesentlig rolle. På bildene fra forrige rettsrunde fremsto han som både uutgrunnelig og fotogen, med mørke solbriller og stor pelskrage.

På den andre siden: Stein Lie og Svein Roar Grande, forretningsmennene som støttet Melgaard økonomisk i en årrekke før de ble bitre uvenner. Det de krangler om, er en avtale som ble inngått i 2020.

Da hadde det allerede vært en masse rot og en rekke avtaler mellom dem som var blitt holdt i varierende grad. Lie og Grande hadde brukt store summer på å finansiere Melgaards opphold i USA. Til gjengjeld skulle de få kunstverk av Melgaard, som de kunne selge videre. Pengene gikk ut i et enormt tempo, og nå mente Lie og Grande at de hadde fått lite igjen for samarbeidet. At kunstneren skyldte dem mange millioner.

Så møttes Melgaard og Grande på en bar på Hotel Britannia i Trondheim. Da de skilte lag, hadde Melgaard undertegnet en avtale som sa gjelden hans ville bli slettet, mot at retten til en mengde av kunstverkene hans, statuer, malerier, trykk og tegninger, skulle gå til Lie og Grande.

De kunne dermed lage flere eksemplarer, så mange som de måtte ønske, av Melgaards trykk og statuer. De skulle til og med kunne signeres av en annen en kunstneren. Med andre ord: Farvel eksklusivitet og begrensede opplag, velkommen masseproduksjon.

Dette er gunstig på kort sikt for den som kan selge slike nesten-plakater. Men det er fryktelig for kunstnerskapet. Det blir ikke gjevt lenger, ikke sjeldent eller unikt, og eie et Melgaard-verk. Og det gjør at annenhåndsmarkedet blir et tøft sted for kunsten hans.

For det er jo i annenhåndsmarkedet det skjer. Det er der kunsten din ikke bare selges, men selges videre. Nyhetens gloss har blitt skallet av. Det er nå det blir klart om det du som kunstner har sendt ut i verden vil bli sett på som en hype, et blaff, eller noe som har en varig verdi og posisjon.

Det er derfor det virker dypt irrasjonelt å gjøre det Melgaard gjorde ved å skrive under denne avtalen på baren i Trondheim. Det var derfor han angret dagen etter. Han sier at han var så rusa at han ikke visste hva han skrev under på.

Men er det å være hodeløs, selvdestruktiv, rusa, nok til å få en avtale kjent ugyldig? Ikke nødvendigvis. Og da saken var oppe i tingretten i fjor, tapte Melgaard på alle punkter. Etter to måneder ble det kjent at han anket.

På veien mot rettssalen har det blitt fortalt to vilt forskjellige versjoner om hva som har skjedd. Begge partene hevder at det er de som har blitt lurt og at det er motparten som har vært uredelig, manipulerende. Melgaards historie er at han var syk og tungt narkoman og ble utnyttet til å skrive under på avtaler han knapt forsto hva innebar.

Stein Lie hevdet i tingretten at han og Grande hadde vært amatørene som ble utnyttet av en proff aktør med et hoff av rådgivere, og at han ble sugd tom for penger. Nok av folk har kunnet fortelle at Melgaard har lidd voldsomt under rusproblemene sine, at han tok enorme mengder stoff og i perioder var helt ute og ekstremt sårbar.

Det er også nok av dem som kan fortelle at han er vanskelig, en kranglefant, en mann det er vanskelig å forholde seg til. Dette er ikke den eneste konflikten han har vært i, for å si det forsiktig.

Hvem har lurt hvem? Begge versjoner har funnet støtte hos andre folk på kunstfeltet. Det som kan sies generelt, er at kulturfeltet som sådan er full av avtaler der kunstnere ofte er den svake part.

Forfattere, skuespillere, billedkunstnere, alle er avhengig av å bli sett, hyret, lønnet, at noen kjøper det de tilbyr, formidler det videre.

I billedkunsten er spenningen spesielt stor. Fordi kunstverk potensielt kan bli så verdifulle, er det flere pengesterke folk, profesjonelt pengesterke folk, her sammenlignet med scenekunst og litteratur. Avstanden mellom kunstnerne og de som finansierer virket deres, er større.

Samtidig åpner det også for at offerhistorien alltid ligger der, for den som kan fortelle den på en overbevisende måte. I en konflikt mellom en kunstner og en investor er det lett å tenke at det er kunstneren som må ha vært den naive, den utsatte.

Det er ikke alltid tilfelle. Den flamboyante og medievante Melgaard er den som har fått størst plass i mediene til å fortelle sin versjon av det som hendte. Men slike forskjeller skal jevnes ut i retten.

Paragraf 36 i avtaleloven kan anvendes for å oppheve en avtale som er åpenbart ensidig eller urimelig. Men det skal mye til. En avtale skal i utgangspunktet være en avtale.

Det finnes en sak som lenge har gitt Bjarne Melgaard håp.

I 2009 vant Terje Brofos, bedre kjent som kunstneren Hariton Pushwagner, frem i retten mot sin tidligere støttespiller Morten Dreyer. Det var elleve år etter at Pushwagner, da han var en blakk og narkoman uteligger, hadde skrevet over retten for bildene sine til Dreyer. Pushwagner fikk retten over bildene sine tilbake.

Bjarne Melgaard og Pushwagner var begge rusavhengige på tidspunktet da de skrev under avtaler som var ødeleggende for dem selv. Men var de like redusert, like utsatt? Hadde de i like stor grad mistet kontrollen og overblikket? I tingretten ble svaret nei. Så gjenstår det å se om Lagmannsretten vil vurdere det likt eller annerledes.

Og hvem vet, kanskje kommer nesten-plakatene fra de siste årene på sikt til å bli det eksklusive, et minne fra en forgangen tid.