Det hadde vært rart om generasjon Z ikke stilte andre krav til arbeidslivet

Unge i dag har helt andre forutsetninger for å danne seg selv som individer og vokse opp, skriver Peder Nyeggen (bildet). Foto: Torbjørn Katborg Grønning

Gen Z har hatt helt andre muligheter enn tidligere generasjoner til å bli ordentlig voksne. Å skylde på holdningsendringer og latskap blir for enkelt.

Da jeg fikk muligheten til å skrive denne spalten, tenkte jeg at det siste jeg ville bruke den på, var å være indignert på min egen generasjons vegne. Jeg er nemlig født i 1997, og med det befinner jeg meg akkurat innenfor marginen for å inkluderes i «generasjon Z». Grøss. Her kommer det.

I en mye sitert statistikk opplyser 69 prosent av respondentene i NHOs kartlegging at de mener generasjon Z er mer krevende å lede. 54 prosent mener de har større forventninger til balanse mellom arbeid og fritid. 46 prosent mener de har lavere arbeidsmoral, 41 prosent at de har høyere forventninger til bedriftskultur og samfunnsansvar.

Hva har egentlig skjedd her? Holdnings- og verdiendringer? Latskap? Blåøyd naivisme som torpederer protestantiske effektivitetsidealer? Enkle forklaringer basert på antagelser er sjelden de beste.

Generasjon ensom

Folkesporten å dele ulike fødselskohorter opp i generasjoner er en slags samfunnsvitenskapelig astrologi, ifølge psykologiprofessor Sven Brinkmann. Likevel finnes det flere utviklingstrekk som har særpreget overgangen fra ungdom til voksen for generasjon Z.

Det første er ensomhet og tap av sosiale fellesskap. Unge i dag, over hele den vestlige verden, bruker mye mer tid hjemme, alene, enn noen tidligere generasjon. I dag bruker amerikanske og britiske tenåringer hele to timer mer pr. dag alene enn for ti år siden – fra fire til seks timer om dagen (!) I Norge er vi utsatt for samme dynamikk: Hele 47 prosent mellom 18 og 24 år oppgir å være for ofte alene.

Til gjengjeld er unge mye mindre på bar og drikker. De dater sjeldnere og har mindre sex. Ensomheten speiles i nedgang i helt sentrale livserfaringer. Hvor det før var motsatt, er det i dag unge, og ikke eldre, som kjenner mest på misnøye og desperasjon.

Dette er ganske alvorlige statistikker som forteller oss at unge har helt andre forutsetninger for å danne seg selv som individer og vokse opp i vår tid.

Skoleringssamfunnet

Den andre tendensen for dagens unge er overutdanning og skyhøye utdanningskrav. En ung gjennomsnittsnordmann går i dag 13 år på skolen, før rundt halvparten går videre til høyere utdanning, som er blitt stadig lengre, mer krevende og akademisk orientert.

For mange blir totalen 18 år på skolebenken. Med det tilbringer brorparten av dagens unge store deler av tiden, helt fra barnealder til midten av 20-årene, på skoleringsinstitusjoner med høyere krav og mindre valgfrihet i gjennomsnitt enn tidligere.

Til gjengjeld har hverken resultater på Pisa-undersøkelser, standardiserte evnetester eller produktivitetsstatistikker gått til himmels. Trivselen både i skoleløpet og i studietiden er på sin side gått merkbart nedover.

Tilsynelatende ukritisk aksepterer vi stadig større beslaglegging og kontroll over unges tid, uten å kunne vise til hva vi får igjen for det. Unges tid har høy alternativkostnad, og vi bør ha gode grunner til ikke å la folk i sine viktigste og mest formative år bestemme mer over eget liv tidligere. Selv tror jeg at vi kommer til å se tilbake på vår tids overdrevne fokus på skolering som ganske spesielt.

Til sist – spissformulert – kommer generasjon Z historisk sent inn i arbeidslivet, med andre muligheter til å ha blitt en sosialisert og veljustert voksen, en lang utdanning og et altfor høyt studielån i totebagen. Der møter de et boligmarked som er stadig mer urealistisk å komme seg inn i, samt helt andre utsikter for fremtidige velferdsytelser og pensjon. Dette kan gjentas til det kjedsommelige.

Det hjelper lite for unge i dag at de er rikere målt i kroner, når slike grunnleggende kilder til økonomisk sikkerhet er falt bort.

Arbeidsplassen som realiseringsarena

Det hadde i det hele tatt vært rart om den oppvoksende generasjonen ikke stilte andre krav til arbeidslivet, at de ønsket mer sosial veiledning og ivaretagelse, balanse mellom arbeid og fritid, meningsgivende fellesskap og samfunnsmessig deltagelse.

Selv har jeg svært lite å klage over. Men jeg klør meg slettes ikke i hodet over at en generasjon som har hatt helt andre oppvekstvilkår, har andre ønsker når de først går ut i verden. Når mange kjenner på genuin økonomisk usikkerhet, tror jeg også de har helt andre standarder for hva de vil gjøre for å tjene penger. Målet helliger ikke midlene når målet er ute av syne.

Man skal ikke tro generasjon Z er noe annerledes enn tidligere generasjoner. Mennesket er det samme som det alltid har vært.

Kall det heller et stille generasjonsopprør.