Det finnes ikke større samfunnsmessig nederlag enn å straffe barn og unge.

Når norske politikere nå roper opp om «svenske tilstander» og vil innføre noe tilnærmet «danske tilstander», ser de glatt bort fra virkningene på samfunnet, skriver Stein Lillevolden. Foto: Siri Øverland Eriksen

Det finnes ikke større samfunnsmessig nederlag enn å straffe barn og unge.

Den franske rettsmedisinske pioner Alexandre Lacassagne (1843–1924) blir gjerne husket for setningen «La sociétés ont les criminels qu’elle méritent», noe som på det litt mindre elegant norsk kan utlegges: «Ethvert samfunn har de forbrytere det fortjener».

Lacassagnes perspektiv utfordret den tradisjonelle forståelsen av kriminalitet som et resultat av lav moral og griske valg, eller populære rasistiske forklaringer om genetikk. Han understreket hvordan strukturelle forhold, sosiale ulikheter og samfunnets håndtering av utenforskap bidro til å skape et miljø hvor kriminalitet oppstår og får grobunn. Denne innsikten var noe norsk kriminalpolitikk tilegnet seg omtrent et århundre senere, for så i dag å glemme det igjen.

Samfunnsforholdene individualiserer, anonymiserer og tilslører strukturene. Disse samfunnsendringer smitter av på kriminalpolitikken, der politikerne uten motforestillinger forsøker å straffe seg ut av virkningene av sin egen sosiale og økonomiske politikk. Naive fjortenårige som knapt nok har vært utenfor institusjonene de allerede er plassert i, fordi de er sviktet av voksne, sviktet av samfunnet, marginaliserte og utstøtte helt fra livets begynnelse, er tragiske der de utstyrt med en pistol eller håndgranater for første gang i livet får et oppdrag.

De unge kan sjelden overskue planlegging eller skjule sine spor, så de er «sitting ducks» for politiet. Politikere høster billige poeng ved hele tiden å peke på dette som «svenske tilstander», i stedet for å se den brutale fremtid de selv legger opp til med overbudspolitikk på straff. Disse hurtige politikere og virkelighetsfjerne fantaster som kun støper flere kuler til samfunnets konflikter, uten å løse problemer rundt fattigdom og ulikhet.

Politiske lettvintheter og brutal populisme har infisert hele den norske politikken, så det snart ikke er mulig å se forskjell på de enkelte partiers forslag. Det tenkes ikke lengre kollektive løsninger om den kriminalitet hvor samfunnet får som fortjent, men å gi den enkelte utsatte unge inn «som fortjent». Innføre lukkede institusjoner, også for unge under kriminell lavalder, senke den kriminelle lavalderen, skjerpe straffenivået og ikke minst – koble kriminalpolitikk til innvandring, hvor den tidligere genetikk er blitt moderert til «kulturforskjeller». Fra kriminalitet som fortjent, til straff som fortjent. I min smule fengselserfaring fra Botsen og Bayern tidlig på 1980-tallet møtte jeg mange nedslitte fanger som hadde fått livet ødelagt allerede i tidlig alder av internering i systemet for ungdomsfengsel.

Dagens institusjoner er blåkopi av den forråelse av kriminalpolitikken som har påført Danmark varige skader. Den strafferettslige lavalder ble senket til 14 år i 2010, men satt opp igjen til 15 år i 2012. Dansk Folkeparti ville helst ha lavalderen satt ned til 12 år, mens enkelte konservative bød over, ved å gå inn for å fjerne lavalderen helt! Lavalderen har ikke lenger så mye mening i Danmark, for den blir overtrumfet av Den særlige ungdomssanktion som ble innført i 2001, og Ungdomskriminalitetsnævnet som skal stå for individuelle forbedringsforløp for kriminalitetstruede unge mellom 10 og 17 år. Sammen er dette det gamle system for ungdomsfengsel, der ungdom under 18 år fikk inntil to års lukket institusjon, i dekke av å være sosialpedagogisk behandling og ikke straff.

Denne tragiske formen for politisk villskap har pågått i snart 30 år og gjort Danmark til et xenofobisk og brutalt sted, hvor særlig minoritetsunge kriminaliseres, fratas alle muligheter og låses inne i stort omfang. Den danske syke i politikken er å øke straffelengden til det dobbelte for unge med påstått gjengtilknytning, i tillegg den forkjetrede ghettoloven, med en massiv forskjellsbehandling som særlig skal ramme personer med minoritetsbakgrunn.

Samlet gjør dette Danmark til både et innelåsings- og utestengelsessamfunn som fullstendig reduserer de unge med minoritetsbakgrunns muligheter. Når norske politikere nå roper opp om «svenske tilstander» og vil innføre noe tilnærmet «danske tilstander», ser de glatt bort fra virkningene på samfunnet, bare det gir hurtig politisk vinning.

Et av de verste eksemplene på danske sosialpedagogisk bosted er Nexus, eid av min arbeidsgiver København kommune, idyllisk plassert mellom skog og fjord i Nord-Sjælland. Både på den lukkede og åpne avdelingen foretrakk den mangeårige leder å ansette store menn med arbeidserfaring som vektere, dørvakter og kampsport, fremfor sosialarbeidere. Lederen sto selv for opplæring innenfor kampsporten Krav Maga, egentlig utviklet til militært og brutalt selvforsvar. Institusjonslederen insisterte på et antall maktanvendelser hver dag, ikke for å slå ned opprør og uro, men for å vise hvem som hadde makten!

Spinkle fjortiser ble lagt i bakken av kampsport-trente medarbeidere. Som i de gamle norske ungdomsfengslene er dette selve læreboken i å skape unge utstøtte rusbrukere og forbryterspirer. Derfor er det enkelt for de voksne i de kriminelle gjengene, alle med samme bakgrunn som de fra Nexus, å rekruttere 14-åringer.

I min egen beskjedne fengselskarriere avsonet i lukkede kolosser som Botsen, Bayern og Ullersmo møtte jeg gamle fanger som hadde fått livet smadret allerede ungdommen i ungdomsfengselet med det orwellske navnet Arbeidsskolen. Dette ble omsider nedlagt, presset av institusjonens forferdelige resultater, men for i dag å gjenoppstå under mer tidsmessige navn. Det finnes ikke større samfunnsmessig nederlag enn å straffe barn og unge.