Det er en ære å ha vokst opp i et land som min oldefar var med på å befri fra nazistisk okkupasjon

En stor del av befolkningen søkte inn i gruvegangene i Bjørnevatn under kampene om Kirkenes. Om morgenen 25. oktober 1944 kom seks russiske soldater inn i tunnelen, og lederen deres sa: «Heis det norske flagg!» Det var stor jubel, og «Ja, vi elsker» og «Internasjonalen» ble sunget om hverandre. Foto: Riksarkivet/NTBs krigsarkiv

Vi kan hedre dem som kjempet mot nazistene, uten å tjene Kremls propaganda.

Det er snart 81 år siden våre forfedre beseiret nazismen i Europa. Krigen kostet titalls millioner liv og la kontinentet i ruiner. Nordmenn, briter, franskmenn, polakker, sovjeter og mange andre ga sitt liv for at vår generasjon skulle kunne leve i frihet. På Norges frigjøringsdag, 8. mai, hedrer vi de allierte veteranene og minnes ofrene med respekt og takknemlighet.

For meg, med russisk bakgrunn, har denne historien en ekstra personlig dimensjon. Som så mange andre i det tidligere Sovjetunionen vokste jeg opp med budskapet: «Det finnes ikke en eneste familie som ikke har opplevd krigen.» Min oldefar kjempet i Den røde armé. Han deltok i forsvaret av Murmansk og i frigjøringen av Øst-Finnmark høsten 1944.

Det er en ære å ha vokst opp i et land som han var med på å befri fra nazistisk okkupasjon.

Brutal krig mot Ukraina

Likevel gjør dagens politiske situasjon markeringen vanskelig. Russland fører en brutal angrepskrig mot Ukraina, og den russiske staten bruker aktivt historien fra Den store fedrelandskrigen i sin propaganda. De trekker paralleller mellom sovjetiske soldater i 1944–45 og sine egne soldater i Ukraina i dag.

Foto: Aftenposten Historie

I russiske medier hører man stadig at «Vesten er utakknemlig» for Sovjetunionens innsats. Samtidig opplever jeg her i Norge at noen foreslår å fjerne sovjetiske monumenter fordi de assosieres med russisk ekspansjonisme og hybridpåvirkning.

Sovjetiske minnesmerker i Norge

Dette er et ekte dilemma.

I fjor organiserte jeg og studiegruppen min på Universitetet i Oslo en paneldebatt om sovjetiske minnesmerker i Norge.

Konklusjonen var klar: Det er ikke konstruktivt å sette likhetstegn mellom fortid og nåtid. I Øst-Finnmark kom de sovjetiske styrkene som frigjørere – ikke som okkupanter. Lokalbefolkningen opplevde dem slik etter at tyskerne hadde brent og ødelagt under tilbaketrekningen.

For meg, med russisk bakgrunn, har denne historien en ekstra personlig dimensjon, skriver Timofey Postovoy. Foto: Privat

Dette skiller seg klart fra erfaringene i mange øst- og sentraleuropeiske land, der «frigjøring» raskt ble til ny undertrykkelse.

Det er åpenbart at Kreml misbruker krigshistorien til sin egen fordel i dag. Likevel bør vi ikke la russisk retorikk diktere hvordan vi forholder oss til vår egen historie. Vi kan – og bør – hedre de sovjetiske soldatene som falt i kamp mot nazismen, uten å gi Putin en propagandaseier.

Den røde armé var ellers ikke bare russisk: Belarusere, georgiere, kasakhstanere og titusenvis av ukrainere kjempet også på norsk jord mot den felles fienden.

Historien er for viktig til å bli et politisk verktøy i en ny krig. Vi skylder både de norske og de sovjetiske falne å minnes frigjøringen av Finnmark og Norges frigjøringsdag nøkternt, ærlig og uten å la dagens aggressor vanhellige minnet om kampen mot nazismen.