Det er best å bo i sør

I 1993 måtte man ut med 1,4 årslønner for å kjøpe en leilighet på 50 kvadratmeter. I 2023 var tallet 3,9 årslønner.

Nasjonalt forventes boligprisene å øke med rundt 7 prosent årlig i 2025–2027, som gir en samlet prisvekst på 25 prosent. I Oslo er det ventet en prisvekst på 33 prosent i samme periode. Hvordan skal man klare å kjøpe sin første bolig da?

Oslo topper lista med desidert høyest kvadratmeterpris i Norge. I følge sykepleierindeksen, kan en singel sykepleier kun kjøpe 2,4 prosent av boligene i Oslo. For Kristiansand er tallet 45, 9 prosent.

Tallene fra SSB viser at kvadratmeterprisen for en enebolig i Oslo er over dobbelt så høy som i Kristiansand. En gjennomsnittlig enebolig på 150 kvadratmeter koster rundt 10,7 millioner i Oslo, mot ca. 4,65 millioner i Kristiansand.

Sitter Kristiansand med en mirakelkur på boligkrisen?

Hvorfor er forskjellene så store?

Prisutviklingen i boligmarkedet i Kristiansand har i lang tid vært mer moderat enn i resten av Norge. Ifølge May Kristin Enevoldsen, leder i Norsk Eiendomsmeglerforbund avdeling Sør, er en viktig grunn til dette at det har vært bygd nok, og ikke minst riktige boliger, over tid.

De nye boligene som har blitt bygget i Kristiansand har vært små nok til at prisen holder seg rimelig, og slik ført til at flere unge har klart å komme seg inn på boligmarkedet. I tillegg har man laget en langsiktig plan for hvor mange boliger som skal bygges, og når de skal stå ferdig.

I Kristiansand kommunes utbyggingsprogram har kommunen vedtatt at de skal tilrettelegge for et byggevolum på rundt 750 boliger per år i 2023–2025. Til sammenlikning er det forventet rundt 1800 nye boliger i Oslo i 2024. Kristiansand har 117 200 innbyggere, mens Oslo kommune har omtrent 720 000 innbyggere.

Oslos befolkning er omtrent seks ganger større enn Kristiansands, men likevel bygges det bare litt over dobbelt så mange boliger i Oslo som i Kristiansand. Lavt tilbud og høy etterspørsel er med på å presse prisene opp i Oslo. I Kristiansand blir effekten nesten motsatt; nok boliger og moderat etterspørsel har bidratt til å holde prisene stabile over tid.

Mindre byråkrati gir flere boliger. En annen stor forskjell mellom Oslo og Kristiansand er saksbehandlingstiden. Det tar lang tid fra en byggesøknad sendes, til et vedtak fattes. Det gjelder generelt for hele landet, men Oslo er likevel på listen over dem som bruker lengst tid.

Saksbehandlingstiden for byggesaker innebærer samlet tid medgått fra oppstartsmøte for planforslag til endelig vedtak i kommunestyret. Nasjonalt har ventetiden for å behandle et privat forslag om detaljregulering økt med rundt 200 dager. I 2016 var tallet 577 dager, mens i 2022 tok det i snitt 784 dager.

I Kristiansand er snittet for saksbehandlingstid litt i underkant av tre år, nærmere bestemt 982 dager. I Oslo er gjennomsnittlig saksbehandlingstid 2039 dager – med andre ord fem og et halvt år.

Tilsynelatende tar det i dag lenger tid å få godkjenning til å bygge boliger, enn det tar å faktisk bygge dem. Da er det ikke rart at man ender opp med boligmangel både i hovedstaden og i andre deler av landet.

Kristiansand er altså ingen «mirakel-by» når det gjelder boligbygging. Kommunen har bare enkelt og greit vedtatt å bygge nok boliger, noe som bidrar til at tilbudet i stor grad svarer til etterspørselen.

Det har vært bygget en kombinasjon av små nok boliger for førstegangskjøpere og store nok boliger til familier som trenger mer plass.

At boligmarkedet ikke fungerer ideelt i dag skyldes flere årsaker, og problemet er svært sammensatt. Den viktigste årsaken er nok at det bygges få boliger, og at det tar svært lang tid å starte utbyggingen. For å hjelpe unge inn på boligmarkedet er det viktig at det bygges boliger som er små nok til at unge har råd til å kjøpe dem.

Det er svært krevende å være førstegangskjøper på boligmarkedet i dag. Dagens priser er antakelig en konsekvens av dette. For å løse floken må man for det første bygge mer, men det må også bygges riktige boliger, som er små nok til at førstegangskjøpere kan ha råd til å kjøpe dem. Skal en førstegangskjøper ha råd, må vi tørre å tenke nytt om egenkapital og betalingsevne, samtidig som vi skaper gode insentiver til å spare fra ung alder.