Det ble rett og slett for mye for ham

1 hour ago 1

Det er ingen overraskelse at den stive og keitete Starmer velger å kaste inn håndkleet. Kun to år etter at han vant valget og partiet hans suste inn i Underhuset med en overveldende majoritet.

For da utfordreren Andy Burnham knuste utfordrerne i suppleringsvalget i Makerfield før helgen, var maktkampen i arbeiderpartiet Labour i realiteten over.

Nå blir Burnham ny statsminister, mest trolig i september.

Den karismatiske og jordnære Manchester-ordføreren er personlighetsmessig Starmers rake motsetning.

Han liker indierock og fotball, ser svært godt ut for sine 57 år, og har en nordengelsk sjarm som går hjem i Labours gamle kjerneområder.

Londoneren Starmer, på sin side, er tidligere sjef for Storbritannias påtalemyndighet og kom inn i politikken sent i livet, først i 2014. Han har arbeiderklassebakgrunn, men lider under et slags flink gutt-syndrom.

Starmer klarer liksom aldri å ta ting på sparket. Han blir stotrete. Det er som om han alltid leser fra en manus nærmest uansett hva han blir bedt om å si. Britene er vare for den slags.

Men det var ikke Starmers nasale og monotone vokalprestasjoner som førte til Labours voldsomme nederlag i lokalvalgene tidligere i år, noe som ble hans bane.

Fra dag én har Starmer og regjeringen hans blitt nærmest overfalt av kritikere, både fra høyre og venstre. De siste har beskyldt ham for å svikte palestinernes sak, et kulturelt svært følsomt tema på den britiske venstresiden.

Starmers forgjenger Jeremy Corbyn ble knust av etterfølgeren etter beskyldninger om antisemittisme. Dette har «corbynistene» i Labour og omland aldri tilgitt Starmer.

Det raser nemlig en knallhard kulturkrig på de britiske øyene. Og det viktigste angrepspunktet fra krefter langt ute på høyresiden er innvandring.

Og der trekker den gamle Brexit-generalen Nigel Farage i nær sagt alle tråder. Farage er en slags Andy Capp-skikkelse, selv om han i motsetning til Capp er stinn av gryn og har svært rike og mektige allierte.

Som en slags ur-engelsk miks av Carl I. Hagen og Donald Trump klarer å han å forenkle komplekse sammenhenger og formulere konkrete svar der andre mumler. Han er åpenbart dyktig.

Også til høyre for Farage er det stor aktivitet for tiden. Miljøet rundt den straffedømte «Tommy Robinson» (egentlig Stephen Christopher Yaxley-Lennon) er i konstant kampmodus, og partiet Restore Britain har vind i seilene.

Partiet er ledet av Farage-utbryteren Rupert Lowe, og har verdens rikeste mann med som særdeles aktiv innpisker i sosiale medier. Ifølge Elon Musk er det bare Restore som «kan redde» Storbritannia.

Kampanjene i sosiale medier har stor innvirkning på britisk politikk nå.

Hver gang Keir Starmer poster noe, møtes han med en armada av såkalte «latteremojis». Selv på søndag, da han hedret sin avdøde far på Father’s Day, haglet det med ironiske latterfjes og nådeløse kommentarer.

Det er liten grunn til å tro at disse åpenbart systematiske angrepene vil avta når Andy Burnham etter hvert tar over.

Da gjelder det for den rutinerte politikerveteranen Burnham å unngå feilene som Starmer og hans rådgivere gjorde. For alternativet i britisk politikk nå synes å være en Farage-ledet regjering, med offensiv støtte fra makteliten i Washington.

Ikke minst fra visepresident JD Vance, som stadig blander seg inn i interne prosesser i de europeiske landene.

Så hvorfor ble Starmer så ekstremt upopulær?

Noe handler om det som ble oppfattet som sendrektighet. Forandringene som han og Labour lovte da de vant valget i 2024 har latt vente på seg. Det økonomiske spillerommet er åletrangt.

Og selv om antallet migranter har falt noe de siste to årene, er det etterlatte inntrykket at myndighetene ikke har kontroll på grensene.

Inflasjonen er på vei ned. Starmer har stått opp mot Trumps bøllete intervensjoner mot britisk selvstendighet, ikke minst ved å si utvetydig nei til å delta i Iran-krigen, som fremstår mer og mer mislykket for hver dag som går.

Men Starmer er ingen god politiker. Som kommunikatør er han nesten oppsiktsvekkende svak. Og britene er nådeløse mot politikere som ikke evner å snakke til dem på troverdig vis.

Bare spør de dyktige konservative statsministrene Theresa May og Rishi Sunak. For ikke å glemme den ikke like evnerike Liz Truss, som så vidt rakk å svinge innom 10 Downing Street før hun nærmest ble mobbet ut.

Nå er det etter alle solemerker Andy Burnhams tur.

Med tanke på det bisarre statsministergjennomtrekket der borte siden Brexit-avstemningen for nøyaktig ti år siden, er det en superbratt oppgave som venter ham.

Burnham ligger noe lenger til venstre enn Starmer og har en populistisk tøtsj som har gjort ham populær blant vanlige folk i bybeltet i nord.

Det er tid for forsoning. Kulturkriger tar nesten all energi, og pessimismen rår. Ikke engang Oasis’ massive gjenforeningsturné eller det utmerkede fotballandslaget deres har klart å skape nasjonal forsoning.

Kanskje er Andy Burnham den rette mannen? Han knuste Reform og ytre høyre i suppleringsvalget, og knuste i det samme øyeblikk Keir Starmers drøm om å kunne fortsette sin statsministergjerning.

Men det kan være at det ikke er nok i et land som for tiden svelger sine politiske ledere som fish and chips, toast med marmite og dorskt øl.

Dette er en kommentar. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdning.

Read Entire Article