Dersom Ulstein skulle revurdere sitt dobbelt-nei vil mange puste lettet ut

Problemstillingen har blitt aktualisert i Kristelig Folkeparti etter at Olaug Bollestad, stortingsrepresentant fra Rogaland, nylig trakk seg som partileder.

For et parti med tre stortingsrepresentanter kan man ikke akkurat velge og vrake mellom potensielle lederkandidater som oppfyller slike kriterier. Problemet forsterkes ved at av de to gjenværende i KrFs stortingsgruppe, er den ene en tidligere partileder som trakk seg fra vervet «under a cloud», mens den siste, som nå er fungerende partileder, har sagt fra at han verken er interessert i gjenvalg til Stortinget eller i å fortsette i partiledelsen. Den andre nestlederen bor i Akershus, et fylke som regnes som svært usikkert med tanke på å oppnå representasjon på Stortinget.

Det er flere eksempler på at partiledere ikke har vært valgt inn på Stortinget samtidig som de satt i sitt lederverv.

Erling Norvik var leder i Høyre i to omganger (1974-80 og 1984-86). Han var da ute av Stortinget, der han hadde vært representant fra 1961 til 1973. Hans første periode som partileder må kunne betegnes som en suksess (stikkord: «Høyrebølgen»), men da han etter fire år kom tilbake som leder med en klar bestilling fra partiet om å revitalisere denne bølgen, glapp prosjektet og han kastet inn håndkledet nokså raskt.

Da Reiulf Steen ble leder i Arbeiderpartiet i 1975 var heller ikke han medlem av Stortinget, men ble valgt inn i 1977 og var stortingsrepresentant resten av sin tid som partileder (med unntak av en statsrådsperiode).

Odd Einar Dørum var leder i Venstre i to omganger (1982–86 og 1992-96), men ikke i noen av disse var han stortingsrepresentant.

Også i KrF har man hatt situasjoner med ledere utenfor maktens kjerne. I 1965 sluttet partileder Einar Hareide sin vakt på Stortinget etter 20 år, men fortsatte som partileder i to år til. Hans nestleder var Kåre Kristiansen, som heller ikke var stortingsrepresentant på den tiden, slik at fra 1965 til 1967 var verken lederen eller nestlederen i KrF på Stortinget. Den som da ble partiets fremste talsmann var den senere statsministeren Lars Korvald.

Da Kåre Kristiansen ble valgt til sin andre lederperiode i 1979 var han ikke lenger medlem av Stortinget; han hadde trukket seg som både leder og stortingsrepresentant i 1977. De to årene fram til valget i 1981 ble derfor preget av en litt ad hoc-situasjon der man laget en stilling for partilederen ved partikontoret.

Det var tilfellet da Dagfinn Høybråten ble partileder i 2004 – han var da statsråd i Bondeviks samarbeidsregjering, og var det fram til valget året etter. Da ble han stortingsrepresentant fra Rogaland.

Pr. i dag er det bare MDG som har en partileder utenfor Stortinget. Hvor godt det fungerer må andre vurdere.

Med unntak av situasjonen for Høyre og Erling Norvik, er vel inntrykket at det å ha en partileder utenfor Stortinget bare er passe vellykket. At det fungerte forholdsvis godt i Venstre i mesteparten av Dørums lederperioder, hang sammen med at Venstre ikke var representert på Stortinget i noen av disse periodene.

En leder for et stortingsparti som ikke selv er stortingsrepresentant vil fort komme til å fungere som en slags senior-partisekretær og i liten grad være en som setter dagsorden eller preger en debatt. Dette må KrF ta på alvor når de nå skal finne en ny leder.

Dersom Dag-Inge Ulstein skulle revurdere sitt dobbelt-nei til et fortsatt liv som politiker, vil sikkert mange puste lettet ut. Blir nestleder Ida Lindtveit Røse ny leder, bør partiet gå inn i en prosess for å finne et «sikrere» fylke å nominere henne fra enn Akershus. Flere partier har måttet ta den type vurderinger i årenes løp; om de har ført fram til mandat har de også etterlatt en litt vond smak i munnen.

Forfatteren av dette innlegget, Nils-Petter Enstad, var i perioden 1991-2004 ansatt i ulike stillinger i KrFs informasjonsavdeling, og som leder for partiets studievirksomhet. Har skrevet flere bøker om partiets historie.

Innlegget er forkortet. Red.