Derfor bør skoleungdommen se denne filmen

Gard B. Eidsvold som Vidkun Quisling. Foto: Agnete Brun/SF Studios/NTB

«Quislings siste dager» er det sterkeste argument mot dødsstraff. Også derfor bør skoleungdommen se denne filmen.

Dette er et debattinnlegg. Eventuelle meninger i teksten står for skribentens regning. Hvis du ønsker å delta i debatten, kan du lese hvordan her.

«Stakkars skoleungdommer som blir utkommandert til å se denne Quisling-filmen i høst.»

Slik konkluderer Aftenpostens anmelder etter å ha sett «Quislings siste dager».

Landets største avis har misforstått mesteparten av filmen, og anmelderen må ha hatt en dårlig dag på jobben når ikke de utsøkte skuespillerprestasjonene og det fine filmhåndverket maktet å begeistre mer enn til en treer.

Anmeldelsen sier ingenting om det filmfaglige nivået. Ja, bortsett fra at den er langsom og kjedelig. Heller ikke et ord om skuespillerprestasjonene bortsett fra en påstand om at Gard B. Eidsvold snakker teatralsk, og at det ikke er «måte på hvor mange raseriutbrudd Quisling har i løpet av filmen».

Sannheten er at det er en av de beste filmskuespillerprestasjonene i norsk films historie. Hans få utbrudd er nøye avstemt med tolkningen av Vidkun Quislings psyke, som igjen var styrt av hans overbevisning om at han hadde en livsoppgave. At han var utpekt til denne posisjonen av en høyere makt. Derfor blir scenen der han et øyeblikk tviler og spør seg selv om han kan ha tatt feil, så sterk.

Helt feil blir det når anmelderen beskylder manusforfatterne og regissøren for ikke å ha tatt stilling til dødsstraff. Tvert imot, «Quislings siste dager» er det sterkeste argument mot dødsstraff. Også derfor bør skoleungdommen se denne filmen.

Innleggsforfatteren er ikke tilknyttet produksjonen av «Quislings siste dager».