1 day ago
1
SØRØYA (TV 2): – Der, gutten min, signerte du dødsattesten din. Du er ferdig. Havner du i det iskalde havet nå, lever du på lånt tid.
Så blir det svart.
Firebarnsfaren Jon-Atle Bjørnø skjenker seg en kopp kaffe og ser ut av vinduet.
45-åringen bor i Sørvær i Finnmark sammen med to av sine fire barn, samboer og noen katter.
Han skal snart til det lokale samfunnshuset hvor det er sikkerhetsdag for fiskere.
Men først vil han dele en historie – en dramatisk hendelse som er limt fast i hodet resten av livet hans.
– Jeg husker at jeg hadde begynt å venne meg til tanken på å dø. På en måte så føltes det befriende. Det å bare fylle lungene med vann og synke ned i havet i stedet for å ligge der og kjempe til kroppen ikke orker mer, sier Jon-Atle.
– Vannet fosset inn
Det er en kald februardag i Finnmark.
Det er et par minusgrader og blåser stiv kuling. Temperaturen i havet utenfor Sørøya ligger på rundt to til tre grader på denne tiden av året.
Han og kollegaen Krzystof skal ut for å dra garnlenkene som står i havet.
De har vært gode venner i mange år.
– Vi drar ut fra havna på Sørøya rundt klokken halv fem på morgenen. I sekstiden er vi ute i feltet, sier Jon-Atle.
Lenge er det en helt vanlig dag for de to fiskerne. Etter mange år på sjøen sammen, utfyller de hverandre om bord.
– Krzystof er en rolig og sindig kar. Vi drar de tre første lenkene. Det er godt fiske og god stemning. Vi har fem tonn med fisk allerede, sier han.
De tar en kaffepause for å få igjen varmen.
Klokken har passert to på ettermiddagen da de plutselig oppdager at garnlenken har satt seg fast i havbunnen.
– Vi bruker båten for å få garnene løs. Når de løsner, kommer de mot propellen. Jeg må bakke, altså rygge, for å stoppe båten. Da ligger den på tvers med vinden fra siden. Før jeg klarer å rette den opp, kommer det en kraftig brottsjø fra babord side, forteller skipperen.
– Dette går ikke bra
Båten blir kastet over på styrbord side med voldsom kraft.
– Jeg tenker med en gang at dette ikke er bra. Det begynner å fosse vann inn over dekk. Jeg ser fort at dette kan bli en kritisk situasjon. På instinkt tar jeg kniven ettersom garnene prøver å dra båten ned, forklarer 45-åringen.
Nå går sekundene fort.
Det fosser vann inn over båten.
Jon-Atle har vann til knærne allerede. Han prøver å kutte tauet til garnene, men når ikke frem.
– Båten ligger nå over på siden og har en slagside på rundt 90 grader. Jeg sier til Krzystof at du må klatre som du aldri har klatret før. Jeg skubber ham foran meg. Vi må prøve å komme oss ut og opp på båten. Det gikk fort, sier han.
De kommer seg opp.
De får et ørlite håp om at båten skal rette seg opp igjen. Sjarken gikk i ring noen runder før hovedmaskinen stoppet.
– Da skjønte vi at dette ikke var bra. Det går én vei – og det er til bunns, forteller han.
– Limt fast i hodet
De klatrer frem mot styrhuset.
Han klarer heldigvis å komme seg ned på taket. Alt av sikkerhetsutstyr ligger inne i båten og er allerede under vann. Han klarer å få tak i nødpeilesenderen og får løst denne ut.
– Vi har jo ingenting av flyteelementer eller noe som kan berge oss. Vi har arbeidsdress og oljehyre. Redningsflåten lå en meter under vann, sier han.
Jon-Atle prøver å finne løsninger.
– Hvis vi klarer å få løs to blåser, så kan vi knytte disse to sammen for å henge på disse og flyte.
Han tar en slurk kaffe før han fortsetter:
– Dersom jeg også knyttet blåsen rundt livet, så kunne jeg i hvert fall bli funnet død eller levende – dersom båten skulle gå ned.
Kollega Krzystof klamrer seg fast til rekkverket på baugen.
Jon-Atle er litt uoppmerksom et sekund og mister plutselig fotfestet. Han prøver å finne noe han kan klamre seg fast til, men det går ikke.
– Jeg husker den «sklituren» ned skutesiden som i sakte film. Den kommer til å være limt fast i hodet mitt resten av livet.
Tom grav
– Jeg husker at jeg treffer vannet og at termodressen blir fylt med vann.
– Svarte, det er jo ikke så kaldt vann, tenkte jeg idet jeg traff sjøen, men så går det opp for meg at dette ikke kommer til å ende godt for min del. Der signerte du dødsattesten din, sier han.
Så blir det et svart hull i minnet.
Når han kommer til seg selv, har han drevet rundt 50 meter bort fra båten.
– Det som plaget meg mest, var tanken på at hvis jeg forsvant ute i havet her nå, kom jeg aldri til å bli funnet. Det at familien skulle få en tom grav å gå til og hvor urettferdig det var, sier firebarnsfaren.
Mens han ligger i det iskalde vannet, klarer han å se baugen på båten.
– Som skipper gir det en vitamininnsprøytning å se at Krzystof henger der og fortsatt er i live, sier han.
Han svømmer mot båten, men med kun noen meter igjen ser han tau, garn og vrakrester som flyter rundt.
– Jeg tar et valg, og det høres kanskje rart ut, men jeg turte ikke å klatre opp på båten igjen. Jeg valgte faktisk å snu for jeg var redd for å vikle meg inn i garnrestene.
– Hvis båten gikk ned, så forsvant også jeg. Jeg hadde jo fortsatt et håp, sier han.
– Det er dramatisk
Mens dramaet pågår, er allerede nødsignalene blitt fanget opp av Hovedredningssentralen for Nord-Norge.
Helt tilfeldig har et Sar Queen redningshelikopter fra 330-skvadronen på Banak nettopp hatt en øvelse rett nord for Sørøya.
De har øvd sammen med kystvakten på å plukke folk opp fra havet. De blir dirigert mot båten til Jon-Atle.
– Vi vet veldig lite. Er det en stor eller liten båt, eller er det en falsk nødmelding? Uansett haster det med å komme frem, sier Andreas Malm, redningsmann på forsvarets redningshelikopter.
Også hos redningsskøyta RS «Gjert Wilhelmsen» som ligger i havna i Sørvær, er alarmen mottatt.
– Da telefonen min ringte, var jeg i dusjen. Jeg bare kledde på meg og rakk ikke å skylle av meg såpe eller noen ting, sier John Andre Loenget, redningsmann på RS «Gjert Wilhelmsen».
– Jeg sprang ut til mannskapet som var klare. Det spesielle her er jo at vi kjenner de aller fleste her i lokalsamfunnet på Sørvær. Derfor var det mye tanker som gikk igjennom hodet mitt, sier han.
Skrevs over båten
På skjermene i redningshelikopteret fanger mannskapet opp de første dramatiske bildene.
– Systemoperatøren vår forteller at det sitter noen skrevs over baugen på en båt som står i havet. Her er det dramatikk. Her har det gått fort, sier Malm.
Han har allerede utstyret på seg etter forrige øvelse.
Plutselig er det alvor.
– Jeg kjenner litt på at vi blir stresset. Alle har lyst til at dette skal gå bra. Vi er i Nordishavet med en temperatur på to grader i havet i februar. Han så tilsynelatende uskadet ut og i live, men samtidig så utsatt som det går an å bli, sier han.
På dette tidspunktet vet ikke redningsmannskapene om Jon-Atle som ligger i havet og kjemper for livet.
Malm tar på seg svømmeføttene, kniv og dykkermaske. Han heises ned til en båt i bevegelse som har masse tau og vrakgods rundt seg.
Skadepotensialet er stort.
– Vi kan trene så mye vi vil, men dette er et oppdrag helt annerledes enn en treningstur. På et tidspunkt blir jeg slått inn i båten av en bølge og kastes mot styrhuset. Jeg slo meg skikkelig på den båten der, sier han.
Etter noen forsøk får han festet sikkerhetsslyngen rundt Krzystof.
På noen sekunder er de to på vei opp.
Trygt inne i helikopteret får redningsmannskapet vite om Jon-Atle som ligger i havet.
Da har det gått 20 minutter siden nødmeldingen kom.
– Umiddelbart tenker man at det ikke er sikkert at en person overlever så lenge med en badetemperatur på to grader, forteller redningsmannen.
På nytt skjerpes beredskapen til mannskapet.
Døden i hvitøyet
Alle sammen ser ut av vinduene for å lete. Så ser noen en liten flekk og noe rødt i sjøen.
Det er en kamp mot klokka.
Hos Jon-Atle er kreftene nå i ferd med å ebbe ut.
– Når du ser døden i hvitøyet så føler man samtidig på en ro. Jeg hadde innfunnet meg med at dette ikke kom til å gå bra, sier han.
Plutselig hører han en dur over hodet.
– Når jeg ser buken på helikopteret tenker jeg «svarte». Dette her kan du faktisk overleve. Det er håp. Nå må du bare bite tennene sammen og holde ut i fem minutter til. Da skal du faktisk få lov til å komme hjem. Hadde ikke de kommet da, så hadde jeg ikke sittet her.
– Fantastisk følelse
Følelsen av at redningen er nær gjør at Jon-Atle klarer å hente frem det siste han har av krefter.
– De tente den siste gnisten i meg for å kunne holde ut. Plutselig ser jeg redningsmannen som ligge der ved siden av meg, sier han.
Også Malm var lettet da han så at øynene til Jon-Atle var åpne og at han faktisk beveget seg.
– Det er helt unikt å ligge i ishavet så lenge uten å miste bevisstheten. De har hatt tjuvflaks, sier Malm.
Inne i helikopteret blir han lagt i en varmepose.
Kroppstemperaturen er på rundt 30 grader. Det er kritisk og like før vitale kroppsfunksjoner slutter å fungere.
– Om bord i helikopteret fikk jeg den store skjelven. Det var ikke så mye mer å gi, sier han.
De drar mot Hammerfest sykehus. Utrolig nok er begge fiskerne i live.
– Alle kjenner alle
Fire minutter etter at Jon-Atle ble reddet, kommer også redningsskøyta frem til havaristedet.
– Det var mange tanker som gikk igjennom hodet mitt når du bare ser tuppen på baugen som ligger der. Sønnen min har jobbet hos Jon-Atle da han skulle prøve seg som fisker. Derfor var dette litt nært. Det er utrolig flaks at dette gikk slik det gikk, sier Loenget.
162 fiskere har mistet livet på havet siden 2000 og frem til i dag, viser tall fra Sintef Ocean og Sjøfartsdirektoratet.
– Det er et altfor høyt tall. Siden 2000 har Redningsselskapet berget 29 yrkesfiskere og 31 fartøy. Det er ganske høye tall, det også, sier Loenget.
Ett år etter ulykken bruker nå Jon-Atle mye tid på å arrangere sikkerhetsdager for fiskere langs kysten.
I havna på Sørøya denne ettermiddagen er det full aktivitet der utstyr testes.
Norges farligste yrke:
Fra 2000 og til april 2026 har 162 yrkesfiskere omkommet på jobb.
32 prosent skylles fall over bord.
30 prosent er forlis.
17 prosent er dødsfall til og fra båt.
Resterende prosenten kan skyldes sykdom eller andre hendelser.
Kilde: Sintef Ocean og Sjøfartsdirektoratet.
– Jeg har vært så nær den statistikken som det går an å komme. Vi har en jobb å gjøre når det gjelder sikkerhet i fiskeflåten. Det er skjedd veldig mye bra, men vi har fremdeles en svært lang vei å gå før det blir bra.
– Det går fra god stemning med full båt og masse fisk, til du plutselig ligger og kjemper for livet. Det viser bare hvor sårbare vi er. Det som skremmer meg, er fiskere som sier at de aldri har løst ut en flåte eller skutt en nødrakett.
– Det er litt sent å lese bruksanvisning når båten triller rundt under beina på deg, sier Jon-Atle.
Redningsselskapet arrangerer nå holdningskampanjen Trygg Fisker.
– Der gir vi råd om hva yrkesfiskere bør ha av flyte- og vanntette arbeidsdrakter. Sikkerhetsline og personlig nødpeilesender som kan utløses ved å trykke på en knapp. Dette øker sikkerheten og du kan bli berget hvis det skjer noe, sier Loenget.
– Jeg skulle ikke dø
Ett år etter forliset har redningsmann Malm og Jon-Atle god kontakt.
Dramaet utenfor Sørøya en kald februardag i fjor sitter fortsatt i kroppen.
– Både Jon-Atle og jeg er pappa til barn. Da kommer slike ting ekstra nært. Det er slike oppdrag man tar med seg. Det er så små marginer. Selv om du gjør alt riktig, så er det av og til flaks som avgjør, sier Malm.
Jon-Atle jobber fortsatt som fisker i dag.
Han har skaffet seg toppmoderne sikkerhetsutstyr som han nå bruker når han er ute på havet.
Han skal ikke havne i samme situasjon igjen.
Samtidig har yrkesfiskeren fått et helt annet perspektiv på livet.
– Det var utrolig sterkt å komme hjem etter ulykken. Det ble mye klemming. Jeg var sikker på at jeg aldri skulle få se dem igjen. Jeg er blitt litt mer takknemlig for de dagligdagse tingene. Jeg har selv kjent på kroppen hvor fort alt kan bli revet vekk på ett sekund.
– Det var ikke min tur den dagen. Noen må ha lagt en hånd over meg. Det var ikke meningen at jeg skulle dø. Det skal ikke være mulig å ha slik flaks, sier Jon-Atle.
Krzystof fra Polen, kollega og nær venn som også ble reddet fra forliset, døde noen måneder etter ulykken.
Dødsfallet hadde ingenting med hendelsen å gjøre. Familien har samtykket til at TV 2 omtaler saken.
English (US)