Denne kyllingen får Rema-Reitan til å sove godt om natten

STØREN (Aftenposten): Rema-eier Ole Robert Reitan kjøpte en kyllingfabrikk, fikk 130 sinte bønder og en haug problemer på kjøpet. Nå mener han det er «det mest spennende» han har gjort som bedriftseier.

Hubbard-kyllinger i klekkeriet på Støren titter på fotografen. Herifra settes de ut til lokale bønder, hvor de ales opp. Så havner de på slakteriet på Orkanger, før sluttdestinasjonen er landets Rema 1000-butikker. Foto: Dan P. Neegaard / Aftenposten

Kyllingen hakker seg sakte ut av egget og ramler noen få cm ned i en kasse. Pusten går tungt. Etter noen minutter på rygg snur den seg, vimser litt, hviler litt. Før nestemann ramler ned ved siden.

Vi er inne i klekkeriet til Norsk KyllingNorsk KyllingBedriften er heleid av Rema, omsatte for 1,8 mrd i 2023, og har 142 tilsluttede kyllingbønder og 375 ansatte.. Her er kyllingene i en til tre dager før de settes ut i kyllingfjøsene.

– Det er nesten en revolusjon det vi har fått til her, sier produksjonsdirektør Tor Inge Lien.

Da Rema kjøpte Norsk Kylling i 2011, var slakteriet og pakkeriet en katastrofe. Reitan har selv sagt at han ikke hadde lyst til å kjøpe, men at de ikke hadde noe valg om Rema skulle ha et alternativ til Nortura og Prior.

Lutende

I årene etter at Rema overtok produksjonen, ble det mye fiksing av symptomer: Kyllingene døde da de ble klekket, de døde i fjøset hos bonden, slakteri og pakkeri fikk slakt av Mattilsynet. Og ifølge Reitan selv var det større sjanse for å få død kylling enn laks på kroken i den lokale elven...

– På et tidspunkt forsto vi at ett av hovedproblemene var kyllingrasen, sier Hilde Talseth, adm.dir. i Norsk Kylling.

Kyllingrasen Ross 308 er kjent for store, fine brystfillerer. Og det var det forbrukerne ville ha, trodde alle.

De store brystfiletene i kombinasjon med at kyllingene skulle vokse fort, var rett og slett ikke bærekraftig for kyllingen.

– De var fremtunge, og gikk lutede rundt i hønsehuset, sier kyllingbonde Per Olav Tranmæl.

Byttet kyllingrase

Når han går bortover langs rekkene i kyllinghuset på Melhus, hopper og spretter Hubbard-kyllingene opp og ned fra lekestativene han har satt ut.

Han er en av 142 bønder i Norsk Kylling som har byttet kyllingtype. De bruker 14 dager lenger på å bli store nok til slakting, 46 dager kontra 32.

Fremdeles dør kylling på klekkeriet, og noen også hos bonden senere. Men Tranmæl sier det er langt færre enn før.

– Det kan ikke sammenlignes, slår den beskjedne bonden fast.

Bøndene var først skeptiske til å bytte rase. Hva var lønnsomheten i å ha kyllingene lengre i husene?

– Etter at noen bønder hadde forsøkt, sto de andre i kø for å bytte. Det tok 15 måneder før alle var over på ny kyllingtype, sier produksjonsdirektøren.

Rasekritikk – flere skal bytte

I fjor høst sendte svensk TV en dokumentar om rystende forhold i svenske kyllingfjøs. I disse fjøsene er det Ross 308. Rasen står for 70 prosent av kyllingen som selges i norske butikker. Og alle disse kommer fra svenske klekkerier.

Dette er en av grunnene til at Norsk Kylling valgte å gå over til Hubbard, sier de.

I etterkant av TV-programmet «Uppdrag Granskning», har Nortura, som har basert sin kyllingproduksjon på Ross 308, sagt at også de skal bytte rase, til en mer saktevoksende type.

Selv om bøndene som byttet «bare» får 6,5 og ikke 8 besetninger med kyllinger pr. år, er det lavere dødelighet og få syke kyllinger.

Siden lengre tid i fjøs gir økte kostnader, betaler Norsk Kylling mer – og sørger for at byttet ikke gir bøndene dårligere økonomi.

Jakkefabrikk

Men det var ikke bare kyllingen som var problemet. Slakteriet på Støren var beryktet. Arbeidsmiljø, utslipp, videoovervåking, Mattilsynet...

Forholdene var så dårlige at Reitan har gitt flere intervjuer om at han ikke fikk sove om natten.

– Å ta tak i problemene i Norsk Kylling, og ta den store investeringen, er noe av det mest spennende jeg har gjort som leder for Rema, sier Ole Robert Reitan til Aftenposten.

Støren-fabrikken hadde tidligere produsert jakker. Den var bygget ut 18 ganger og var et lappverk av «fikse» løsninger.

– Vi ønsker åpenhet, dyrevelferd, bærekraft, matsikkerhet, miljøtrygghet. Og vi ønsker at folk skal være stolte av å jobbe her, sier Talseth.

Direktøren møter oss i gangen på det nye slakteriet på Orkanger. Det gamle på Støren er revet. Det er der klekkeriet nå står.

Det er som å komme inn i hovedkontoret til et internasjonalt konsern, ikke et fabrikklokale. Store vinduer inn til produksjonen og pakkeriet skal vise åpenheten Talseth snakker om.

Hva med lårene?

Et annet problem som er forbedret, mye takket være forbrukerne, er utnyttelse av hele dyret:

– «Alle» spiste jo bare bryststykket, så vi tenkte ikke at det var noe marked for lårene, sier adm.dir. Talseth.

Men der tok de feil. Nordmenn kan ikke få nok.

De utbeinede lårstykkene selges ut av butikkene fortere enn maskinene til fabrikksjef Gunnar Andreas Aarvold klarer å kutte.

– Imens må de ansatte ta frem kniven, sier han, og smiler.

For slik han – og Rema-ledelsen ser det – er kyllingprosjektet en suksess. Økonomisk og miljømessig.

Ole Robert Reitan selv sier at det å endre rase og ta ansvar for hele næringskjeden, har betydd mer enn god økonomi.

– Jeg sover mye bedre om natten når jeg vet at jeg kan gjøre en forskjell. At det også er en økonomisk suksess, gjør ingen ting.