Den pedagogiske sannheten

KRONIKK: Det har de siste 20 årene blitt for lite pedagogikk i dagens lærerutdanninger. Dette har dratt identiteten til lærerprofesjonen vekk fra praksishverdagen og selve læreryrket.

Pedagogikkfaget har blitt utsatt for press fra politikere og akademikere fra andre fag og disipliner, skriver pedagogikkprofessorene Glenn-Egil Torgersen og Herner Sæverot. Foto: NTB

Egil Kristensen, fakultetsdirektør ved Handelshøgskolen UiS, Universitetet i Stavanger, går usedvanlig hardt ut mot pedagoger og pedagogikkfaget i sin kronikk i Stavanger Aftenblad 17. desember 2024. Med overskriften «Legg ned lærerutdanningen!» viser han sitt ståsted i forhold til den pedagogiske profesjon. Han vil at flere skal kunne være lærere i skolen, uten pedagogisk utdanning i fagkretsen.

Han forsøker åpenbart å bidra til et økende negativt press på pedagogisk kompetanse som en viktig del av lærerprofesjonen. Men, fordi han går så hardt ut, med sin uvørne penn, makter han ikke å øke et slikt press direkte. Det har vi sett i den sterke motstanden han allerede har fått i Khrono og andre medier.

• 

  Glenn-Egil Torgersen

  Professor i pedagogikk, Universitetet i Sørøst-Norge, Institutt for pedagogikk
  – Har doktorgrad i Psykologi (NTNU) og er medlem i Det Kongelige Norske Videnskabers Selskabs Akademi, klassen for psykologi og pedagogikk.
  – Har undervisningserfaring fra alle trinn i grunnskolen, lærerutdanningen og i profesjonsrettet pedagogikk.

• 

  Herner Sæverot

  Professor i pedagogikk, Høgskulen på Vestlandet, Institutt for pedagogikk, religion og samfunnsfag
  – Har doktorgrad i pedagogikk (UiO), og er medlem i Det Kongelige Norske Videnskabers Selskabs Akademi, klassen for psykologi og pedagogikk.
  – Har undervisningserfaring fra alle trinn i grunnskolen, lærerutdanningen og i profesjonsrettet pedagogikk.

Sannheten er at fakultetsdirektøren representerer en del stemmer i samfunnet. Vi har i en rekke kronikker og vitenskapelige artikler undersøkt denne typen negative holdninger til og argumentasjon om pedagogikkfaget. For eksempel måtte vi sette den velkjente lektoren Sanna Sarromaa, nå journalist i Minerva, på plass i VG 26. januar 2022.

For å være ærlig, disse pedagogiske motstemmene berører et poeng om pedagogikkens svekkede betydning for lærerprofesjonen. Men, det er ikke slik som Kristensen tegner det, og trolig er han heller ikke klar over grunnlaget for nevnte faktum.

Den svekkede betydningen er ikke pedagogikkvitenskapens skyld. Dette faget er nettopp skreddersydd og utviklet for å støtte lærerprofesjonen i sin daglige jobb, og gir profesjonen også sin identitet. Altså, tilsvarende som matematiske fag er for ingeniører og geofysikere, endog også for økonomer.

Kunnskap – og alt det andre

Vi er fagpedagoger, men vi har også bakgrunn som nettopp realfagslærere i skolen, og kan se, til dels forstå, argumentasjon som Kristensen fører. For ham er det kunnskap i (skole)-faget som er viktigst, og kan du faget godt, vet du også hvordan du skal undervise i dette. Dette kan også være erfaringene fra mange vikarer i skolen som har prøvd seg som lærere i fagundervisningen.

Men, de har da gjerne vært skånet for øvrige pedagogiske oppgaver som tilhører lærerrollen, som læreplananalyser, læreplanutvikling, rapporteringer, tverrfaglige design og utvikling av undervisningsmetoder, evalueringer, samarbeidsmøter med andre lærere, foreldre og støtteapparater til skolen som barnevernet, PPT- og BUP-tjenestene, mangfold, med mer.

Dessuten har vanligvis ikke de ufaglærte fulgt elevene over lengre tid, over flere år, og har måttet tilpasse undervisningen til hver enkelt elevs utviklingsnivå, både faglig og sosialt. Det å formidle kan være besnærende og oppleves som enkelt hvis en selv er engasjert i faget, og synes det er gøy å undervise, uten å være forpliktet til ovennevnte viktige arbeidsoppgaver over tid. Imidlertid kan slike gode vikarerfaringer i klasserommet ha rekruttert mange til å ta lærerutdanning og pedagogikk, inkludert oss selv.

Politisk press og press fra andre fag

Vår løsning på lærerutdanningsproblemet har blant annet vært en kortere lærerutdanning, tilsvarende ingeniørutdanningene (treårig), men da med, og vi understreker, systematiske muligheter og tilbud for etter- og videreutdanninger, slik vi gjorde rede for i kronikken «Fem grep som vil heve statusen til læreryrket» i Aftenposten, 30. juli 2024.

Og i studien Pedagogikkvitenskap under press, rapportert i en ny vitenskapelig antologi, «Samfunn og samhandling under press – betydning for pedagogisk praksis og teori» (Cappelen Damm Forskning), avdekker vi empirisk de grunnleggende årsakene til det negative presset på den pedagogiske profesjonen og pedagogikkfaget.

Svarene kan overraske mange. La oss se på en hovedårsak: Pedagogikkfaget har blitt utsatt for press fra politikere og akademikere fra andre fag og disipliner. Det vil si at andre fagdisipliner – som også er skolefag (som matematikk, naturfag, osv.) – har hatt ønske om å presse ut pedagogikk for å få mer tid til sine fag i lærerutdanningen. Troen har vært, med klar støtte og vilje fra politikerne, at jo mer fag, jo bedre lærere.

Det har i lang tid vært fritt fram for innovasjon uten at lærerutdanningen har forvaltet tidligere kunnskap og tradisjon. For eksempel har vi sett at innholdet i utdanningen generelt har skiftet forskningsfokus, fra undervisningsformer og arbeidsmåter (undervisnings- og veiledningsmetoder), til mer overordnede tilnærminger til læring – også her forankret i overordnede og systemorienterte modeller, langt fra klasseromshverdagen. Disse perspektivene har selvsagt sin relevans i det totale bildet, men dette har fått for stor plass i lærerutdanningen.

Det er uheldig, fordi selve hjertet av pedagogikkvitenskapen svekkes, nemlig didaktikk. Didaktikk er, kort sagt, vitenskapen om undervisningslære og læreplanteori, altså direkte knyttet til undervisningen, elevene og tilretteleggelse av læringsaktiviteter.

Problemet er altså: Det har de siste 20 årene blitt for lite pedagogikk i lærerutdanningene, noe som har dratt identiteten til lærerprofesjonen vekk fra praksishverdagen og selve læreryrket.

Det gode og samlede lærerfellesskapet har også smuldret bort ved utdanningens trinndelinger, et system som også bare passer noen skoler i Norge. En beskrivelse av dette kan også leses i vår kronikk om «Lærerkall og reform» i Minerva 29. september 2023.

Studentene blir altså ikke godt nok utdannet til det yrket de skal utøve, relevansen i utdanningen har avtatt, nettopp fordi pedagogikkfaget har blitt mindre, og dermed også fått en svakere betydning i utviklingen av lærerprofesjonen og selve lærerrollen.

Til sammenlikning er dette det samme som om ingeniører og geofysikere skulle hatt mye mindre matematikk og laboratoriearbeid i sin utdanning. For så vidt, ser vi at dette er en fare som også kan være på vei inn i disse profesjonene – særlig i Norge, hvor elevene i skolen saktner betydelig akterut i realfagene, jf. Trends in International Mathematics and Science Study (TIMSS, 2023).

Og svekkelsen av pedagogikk i lærerutdanningene kan nettopp være en av årsakene til dette, fordi, det aldri har vært mer direkte fagundervisning i lærerutdanningene enn det har vært de siste 10–20 årene.

Men det er feil av representanter fra andre fagdisipliner å legge hovedskylden på pedagoger og pedagogikkfaget for svakhetene i dagens lærerutdanning og rekrutteringsproblemene. Faktisk er det de selv, slike som Egil Kristensen, som har bidratt til å presse ut lærernes egen faglige identitet og deres kjernefag – pedagogikk – ved å fremme sine egne fag i stedet. De kan altså klandre seg selv.

Fasiten er likevel neppe lagt, og vi trenger en skikkelig gjennomgang av alle lærerutdanningene. Vårt syn er likevel klart, noe vi også har proklamert i mange år: Det er på tide at lærerutdanningene tar tilbake pedagogikkvitenskapen med sin praksisinteresse, og sitt hovedfokus på oppdragelse og didaktikk.