Den offentlige konsensusen om Ukraina-krigen har i stor grad tatt feil

Den offentlige konsensusen om Ukraina-krigen har i stor grad tatt feil, skriver Amund Osflaten. Bildet viser en ukrainsk soldat ved frontlinjen i Donetsk-regionen. Foto: Iryna Rybakova, AP/NTB

Å analysere Russlands tenkemåte er ikke å «spre russisk propaganda».

Uttrykket «i krig er sannheten det første offeret» har fått ny betydning etter at jeg begynte å analysere krigen i Ukraina. Tidligere hadde jeg, som sikkert mange andre, tenkt at dette uttrykket handlet om at parter i krig lyver.

Nå tenker jeg at dette kun er en del av bildet.

Når man står overfor brutal voldsutøvelse og mye står på spill, er det krevende å ytre seg på en måte som kan oppfattes som positivt om motstanderen. Hva som er sant, er ikke lenger det viktigste hensynet å ta.

Mangelfull forståelse av Russland

Likevel er det helt avgjørende å forstå motstanderens virkelighetsforståelse og målsettinger for å kunne tolke og forutsi handlingene hans. Analyser av russiske intensjoner og tenkemåter kan derfor ikke sidestilles med å «spre russisk propaganda», og akademisk uenighet kan ikke punkteres ved å antyde at noen er Kremls «nyttige idioter».

Først må jeg si at jeg aldri har opplevd at arbeidsgiveren min har begrenset hva jeg kan eller bør si. Jeg må også lete lenge i kommentarfelt for å finne noe som kan ligne på hets. Det jeg derimot er opptatt av, er at det finnes mekanismer som ensretter diskursen, altså mekanismer som gjør det vanskelig å utfordre konsensus.

Den offentlige konsensusen om Ukraina-krigen har i stor grad tatt feil. At en stor andel, om ikke majoriteten, av vestlige analytikere ikke forutså invasjonen i 2022, tyder på at forståelsen av Russland var mangelfull.

Mange var skeptiske

Også ukrainerne feilvurderte russiske intensjoner og handlemåte. Selv rett før invasjonen, da amerikansk etterretning advarte om at den ville skje, var mange skeptiske til en fullskala invasjon.

Noen predikerte riktig, men i et enten-eller-spørsmål er det mest interessante hvorfor konsensus kanskje hadde lavere prediksjonsevne enn et myntkast.

Den opplagte reaksjonen på en slik feilvurdering – selvransakelse og erkjennelse av at egne oppfatninger kanskje har vært feil – mener jeg har vært lite til stede. Tvert imot har diskursen vært preget av skråsikkerhet og rask etablering av ny konsensus som det har vært lite interesse for å diskutere.

En nærliggende mekanisme som påvirker diskursen om Russland, er at vår moralske oppfatning kan påvirke hva vi er villig til å si offentlig. En unngår å uttale seg fordelaktig for Russland.

Å skille løgner fra sannhet

Problemet med det er at alle vurderinger og påstander som er til Russlands ugunst og Ukrainias gunst får en fordel i ordskiftet. For eksempel, i krigens to første år var det veldig lite i offentligheten som kunne gi en rettferdiggjøring av russiske handlinger eller fremstille russisk militær prestasjon på en positiv måte.

På samme måte var det heller ikke ofte en hørte noe negativt om Ukraina. Et slikt narrativ, der den ene parten har utelukkende negative trekk og den andre parten positive er særdeles usannsynlig – det vil si en sterk indikasjon på et bias.

En annen mekanisme er hvordan det å forklare den russiske posisjonen er blitt sidestilt med å «spre russisk propaganda». Russland har selvfølgelig en begrunnelse for hvorfor de har handlet som de har gjort. Denne begrunnelsen kan vi være uenig i, men den er genuin.

Ender opp med et paradoks

Problemet er å skille løgner fra genuine oppfatninger. Jeg tror vi ofte avskriver de begrunnelsene som resonnerer mest hos oss selv, fordi vi ikke ønsker å bidra uforvarende til russisk påvirkning og fremstå som naive.

Vi ender opp med et paradoks der det å forstå russiske handlinger ut fra sitt eget rasjonale fremstår som uetisk, men likevel er denne forståelsen grunnleggende nødvendig for å kunne tolke og forutsi russisk adferd.

Et veldig godt eksempel på hvordan disse mekanismene har påvirket offentligheten, er diskursen rett etter at Nord Stream-rørledningene ble sprengt høsten 2022. Den informasjonen som var tilgjengelig umiddelbart etter at det skjedde, skulle tilsi at det var usannsynlig at Russland var den ansvarlige:

• Gass var et russisk pressmiddel mot Europa. Russland kunne påvirke energiprisene i Europa ved å regulere gasstilgangen gjennom Nord Stream. I denne perioden var det også høye energipriser som russerne sannsynligvis hadde manipulert i flere måneder før fullskala-invasjonen startet. Hvorfor ville russerne permanent ødelegge et av de viktigste pressmidlene de hadde overfor Europa?
• Russerne hadde allerede tatt i bruk dette pressmiddelet ved å ha «tekniske problemer» på den russiske landsiden av Nord Stream. Hvorfor gjennomføre en drastisk sabotasjeaksjon når det allerede var et spill i gang?
• Selv om det kun var tre rørledninger som ble ødelagt, var det rapportert fire detonasjoner. Det er rimelig å anta at alle fire rørledningene skulle rammes. Hvis målet var å demonstrere evnen til å ødelegge kritisk infrastruktur og skape frykt, som flere analytikere pekte på, hvorfor ødelegge alle fire? Hvorfor ikke ødelegge undervannsinfrastruktur som ikke var i bruk eller var mindre strategisk viktig?
• Hvis målsettingen var å demonstrere at de kunne ødelegge strukturer på havbunnen, var dette unødvendig. Det er kjent at Russland har sofistikerte evner til å gjennomføre dette.

Akademia må utfordre konsensus

Alle disse kritiske spørsmålene var i stor grad fraværende i offentligheten umiddelbart etterpå. Hvordan påvirker mekanismene dette? Å beskylde Russland var «risikofritt». Forhastede analyser som går i Russlands disfavør, slår sjelden tilbake på den som fremsetter dem.

Husk at det var (og er) usikkert hvem som har gjort det. Selv om Russland sannsynligvis ikke gjorde det, kan det likevel ha vært dem. En ting er å si at det ikke var Russland og på et senere tidspunkt «få rett», men hvis det viser seg at en har tatt feil, vil en miste all troverdighet som analytiker.

Da har man vært en «nyttig idiot» og «videreformidlet russisk propaganda». Det har selvfølgelig vært «faktasjekking» av påstander som kan virke til russernes fordel, for eksempel journalisten Seymour Hershs påstand om at amerikanske og norske styrker deltok i sabotasjen.

Ingen har, så langt jeg har fått med meg, «faktasjekket» påstanden om at russerne sto bak.

Hvis man er opptatt av å skape en offentlighet der konsensus kan utfordres, må man ta inn over seg at disse mekanismene eksisterer. Det er selvfølgelig slik at politikere og kommentatorer ikke kan stå og problematisere og nyansere fritt eller ta Russlands perspektiv.

Da er det enda viktigere at akademia har denne rollen og nettopp utfordrer konsensus. Hvis ikke akademia gjør dette, hvem vil gjøre det da?