Den hvite idretten

I slutten av august sørget de norske gutta for en av de største håndballbragdene de har gjennomført, da de slo det franske stjernegalleriet med fem mål i OL.

Norge hadde ikke bare hvite drakter, det var et helhvitt landslag som slo fargerike Frankrike.

Når får vi den første spilleren med minoritetsbakgrunn på landslaget?

– Jeg har tenkt litt på det, ikke minst med tanke på den sivile jobben jeg har, sier eliteseriespiller Ola Hoftun Lillelien.

Flere forbilder

Eliteserien er i gang igjen og onsdag sesongdebuterte Drammen – med et helt hvitt mannskap. Dette til tross for at Drammen er en av de norske byene med flest innbyggere med flerkulturell bakgrunn.

En tredel av 105.000 drammensere har røtter i over 150 andre nasjoner.

– Idrett er kanskje den mest effektive integreringen vi kan ha, og ballen ser lik ut enten du er fra Eritrea eller Norge, sier DHK-spiller Ola Hoftun Lillelien.

Utenfor parketten jobber han ved Renskaug asylmottak i Lier, hvor han daglig prater med folk som drømmer om å tilpasse seg det norske samfunnet.

– Jeg vet også selv, fra da jeg var ung, at det ikke bare handler om å bli en bedre spiller, men du lærer hvordan man samarbeider med folk, og å respektere alle på laget.

Lillelien tror både DHK og landslaget ville nytt godt av å ha hatt litt mer farge i laget. Det kunne ført til økt rekruttering, både på banen og tribunen, ved at flere identifiserte seg med laget.

– Vi vet også at fysisk aktivitet er ekstremt viktig for å forebygge psykisk helse. Det er økt ungdomskriminalitet i landet. Jeg tror et bra tiltak vil være å aktivisert dem og gitt dem noe meningsfullt å se frem til. For i de kriminelle miljøene står det folk med åpne armer og sier «kom til oss, vi har bruk for deg».

Blå basket

Bare noen lange håndballkast unna Drammenshallen ligger det mange kaller «Den blå perla». Større ball, mindre mål. Det har vært folksomt på den nye basketoasen siden den åpnet før sommeren.

Mojtaba Ebrahimi og Selatel Samson er innom før de skal på trening med Drammen Rivers på den andre sida av elva.

– Jeg var 11 år da jeg kom til Norge, og prøvde både fotball, volleyball og faktisk håndball. Men det var basketen som kapret meg, sier Mojtaba.

Mojtaba ble født i Afghanistan. Selatel i Eritrea. 20-åringene snakker klink norsk, men ante ikke hva håndball var før de kom hit.

– Håndball er vel ikke akkurat en idrett mange i Eritrea kjenner til?

– Nei, der går det mest i fotball, det var det jeg vokste opp med, sier Selatel.

Drammen er historisk sett en by som liker ball. Den lille (bandy), den litt større (håndball), og den store (fotball). Men det er en ball som er enda større, i hvert fall rent fysisk, og for mange unge er den også mer attraktiv.

Basketgutta, som håper å rykke opp til 2. divisjon denne sesongen, tror det kunne lokket flere unge med flerkulturell bakgrunn til håndballen hvis landslagene hadde mer mangfold.

– De yngre ser opp til de eldre. Og hvis det er en med minoritetsbakgrunn på landslaget, tror jeg absolutt det kunne hjulpet, sier Mojtaba.

Nærmere nærmiljøet

«Ku soo dhowow naadigan kubbadda gacanta,» (velkommen til håndballklubben) står det i brosjyrer forbundet har laget på blant annet somalisk, arabisk og persisk.

Eva Skei er prosjektleder for inkludering og integrering i NHF. Hun forteller at forbundet har jobbet med å nå bredere ut og inkludere i en årrekke.

– Vi er opptatt av det. Veldig opptatt av det. Det er utfordrende, men det er spennende. Og så er det gledelig å se at det stadig blir flere med minoritetsbakgrunn i hallene, sier Skei.

Håndballforbundet hadde registrert 142.372 aktive spillere ved forrige opptelling.

– En ting er helseeffekten av å drive med idrett, men det er viktig også med tanke på det sosiale. For mange minoriteter, som er nye i Norge, betyr det mye å tilhøre nærmiljøet, og bli en del av kulturen – og ikke minst bli deltakende og føle tilhørighet. Og når ungene blir med i idretten, ser vi at foreldre blir med også, sier Skei.

Fotballforskjellen

458 håndballherrer har spilt med flagget på brystet siden den første landskampen 1947. Ingen av dem har vært farget.

Dette står i sterk kontrast til herrelandslaget i fotball, som gradvis har hatt mange spillere med flerkulturell bakgrunn. Det er det flere grunner til, ifølge professor Åse Strandbu ved Norges idrettshøgskole.

– I håndballen er det nok mange foreldre som selv har spilt, og som tar med ungene i hallen. Når det da er en idrett mange med minoritetsbakgrunn ikke har noe forhold til, vil det kreve en ekstra innsats i rekrutteringen, sier Strandbu.

Fotball er en verdensidrett som spilles i alle kroker på kartet. Håndball er hovedsakelig en europeisk sport, og mange nye landsmenn har ikke noe som helst forhold til innendørsaktiviteten på 20 x 40 meter.

Da fotballgutta møtte Slovenia i 2018, hadde fem av spillerne i startelleveren flerkulturell bakgrunn.

Selv om venner og eldre søsken betyr mest, går ofte aktiviteter i arv. Og i den norske folkesjela har den organiserte idretten et kraftig rotfeste.

– Dette har jeg forsket litt på i det siste. Det har nesten blitt en del av den norske foreldreskapsnormen å sørge for at barna begynner med idrett.

Strandbu har intervjuet foreldre med både minoritets- og majoritetsbakgrunn.

– I «etnisk» norske familier er idrett en vanlig del av barndommen, og ikke noe som er i konflikt med å få det til på skolen. En del minoritetsforeldre ser derimot på idretten som noe som kan kollidere med å satse på skolen.

Noen foreldre har selv vokst opp på idrettsanlegget, mens en del andre foreldre kanskje ikke har vokst opp i Norge engang.

– De tenker muligens at idrettsarenaen er for tenåringsgutter med talent, mens «etnisk» norske foreldre ser mer på idretten som en sosialiseringsarena, hvor man er i aktivitet og borte fra mobilen og sånn.

Kolstad knekte koden

Byggingen av drabantbyen Kolstad skjøt fart på 1970-tallet, og er et av Trondheims tettest befolkede områder. Det er en mangfoldsrik bydel, som har hatt sine voksesmerter. De siste ti åra har det blitt gjennomført en storstilt modernisering og fornying der.

Også på håndballbanen. Kolstad er bygget opp til å bli Norges klart beste lag, med to seriegull på rad.

– Kolstad har vært et utfordrende område, men nå skjer det mye der. De har jobbet mye med inkludering, og når du er på eliteseriekamp der er det foreldre med bakgrunn fra hele verden i vakta, i kiosken og rundt på tribunene sammen med småungene sine, forteller Eva Skei.

Kolstad Arena er blitt en inkluderingsarena i bydelen – selv om spillerne ikke speiler mangfoldet i nærområdet.

De har dermed knekt koden utenfor banen, men er ennå ikke i mål på. Håndballforbundet tror det bare er et spørsmål om tid, og minner om at et land som Frankrike, en gammel kolonimakt, ligger «foran» Norge.

– Men Kolstad har vært veldig flinke til å bruke elitespillerne i lokalmiljøet, blant annet på skolen. Dette har hatt stor effekt, og de får synliggjort at håndball er artig.

Pengeproblemet

Flere NRK har pratet med peker på kostnadsnivået i norsk idrett. Håndball skiller seg ikke ut som spesielt dyrt, men som i en del andre sporter blir det mye penger i løpet av et år.

– Det har blitt ekstremt dyrt, uansett hva du driver med. Og så ser vi at en del familier med røtter i andre land, har flere barn. Den totale summen for dem blir derfor stor, sier Lillelien.

– Det første klubber og forbund må se på, er det økonomiske. Det er mye som tyder på at kostnadene i norsk idrett øker, noe som fører til stigende sosiale forskjeller, sier Strandbu.

Håndballforbundet er klar over at penger skaper problemer for mange, og forteller at det finnes ordninger som skal inkludere flest mulig.

– Det finnes flere støtteordninger, og klubbene kan også søke om midler fra forskjellige departementer og stiftelser, sånn at de i hvert fall kan ha et gratistilbud for de minste, sier Eva Skei.

Det hender også at noen klubber «lukker øynene».

– Idrettslagene har god oversikt, og vet ofte hvem som ikke kan betale aktivitets- og medlemsavgift. Hvis de ikke betaler, kastes ikke ungene ut av klubben, men utgiftene dekkes av et fond i idrettslaget.

Mojtaba Ebrahimi forteller at de har et slikt opplegg i Drammen Rivers også.

– Vi har et samarbeid med solidaritetsfondet til McDonald's, som hjelper de som sliter med å betale medlemskontingent og treningsavgift. Det har mye å si, og jeg tror det bidrar til at flere med minoritetsbakgrunn velger basket.

Fjorten farger (på draktene)

I forrige uke ble alle klubbene i eliteserien presentert under eventet «Avkast» i Oslo. 14 spillere – 14 hvite menn.

Ola Lillelien mener det ikke bare er klubbene som bør ta grep, men også kommunene.

– I Buskerud er det ikke lenger gratis for flyktninger og asylsøkere å ta buss, noe som isolerer dem enda mer. For mange vil da hver enkelt trening kunne gjøre et ganske stort innhogg i matbudsjettet.

Noe som igjen kan føre til at ungdom må slutte, for heller å jobbe.

– Mange har en helt annen kultur enn den norske når det gjelder å bidra inn i familien. Derfor ser vi at unge voksne begynner å jobbe, for å være med på å brødfø familien sin, sier Lillelien.

Han scoret seks da Drammen vant serieåpningen med fire mot Fjellhammer, en klubb fra Lørenskog, som er kommunen med landets høyeste andel av innvandrere og barn av innvandrere (38,68 prosent).

Og håndballaget? Helhvitt.