«Den har fulgt kirken siden med splittelser og intern uenighet»

Det er ikke så mange nordmenn som forbinder noe med år 325. Da var en flokk vise menn på vandring mot Nikea, en by like utenfor Konstantinopel.

De skulle på kirkemøte – en forsamling av kirkelige representanter som skulle treffe beslutning om kirkens lære.

Etter at keiser Konstantin hadde erklært full religionsfrihet innenfor Romerrikets grenser, begynte biskopene å krangle seg imellom. (Uenighet i kirken er altså ikke noe nytt.) Keiseren mente at biskopene måtte bli enige. De kunne ikke fortsette å krangle! Derfor kalte han inn til kirkemøte. Stridsspørsmålet var treenigheten. Og de ble enige. Den nikenske trosbekjennelsen som ble vedtatt som den sanne lære, Den brukes i moderert for fremdeles. Husker du den ikke, kan du gå til gudstjeneste en søndag. Og siden det går mot påske. Kirkemøtet bestemte en felles tid for feiring av påsken, første søndag etter første fullmåne etter vårjevndøgn.

Apropos den danne lære. De færreste nordmenn er opptatt av Guds klare ord og rettroenhet. Men noen er det. Og de fører seg ofte overkjørt av de liberale som har fått for mye makt i kirkelige organer. For kristenlivet må jo være bygget på Guds klare ord og bekjennelsen?

Det kan i denne forbindelse være interessant å merke seg at Jesus ikke krevde noen bekjennelse av folk som møtte ham da han dro rundt og forkynte et nytt og radikalt budskap. De møtte ham og noe skjedde. De ble begeistret og fulgte ham. Det var ikke tung teologi og dogmatiske tema som trakk dem, men personen Jesus. Allerede i Det nye testamentet leser vi om uenighet. Men da det ble full religionsfrihet i Romerriket ble det åpen krangel. Og den har fulgt kirken siden med splittelser og intern uenighet.

Knut Sand Bakken, pensjonert prest