Den giftige vindkraften

I 2006 kjøpte en kjent amerikansk TV-kjendis og eiendomsmagnat Menie-godset ikke langt fra den skotske byen Aberdeen. Målet var å utvikle den gedigne eiendommen til «verdens mest storslåtte golfanlegg».

Ikke lenge etter ble planene om en havvindmøllepark utenfor eiendommen kjent.

Eiendomsmagnaten, Donald J. Trump, ble rasende. De «stygge monstrene» ville ødelegge utsikten, mente Trump.

I en serie rettssaker forsøkte han å stoppe prosjektet. Men selv ikke en siste runde i britisk høyesterett førte frem. I 2015 var saken endelig tapt. Kraftverket som drives av svenske Vattenfall sto ferdig tre år senere.

Var dette et slags startskudd for den mest intense motstanden mot vind som energikilde?

SKOTSKE ANER: Donald Trumps mor ble født i Skottland. Her inspiserer sønnen golfanlegget i Aberdeenshire i 2015. Foto: DEREK BLAIR / AFP / NTB

Det er alltid fristende å gi Trump æren/skylden for det meste her i verden. Det er naturligvis ikke slik. Motstanden mot vindkraft har mange røtter og årsaker – noen av dem høyst aktverdige.

Men Trumps påvirkning på global politikk og kultur de siste 10–15 årene ikke undervurderes. Ikke minst hans bidrag til økt polarisering og uforsonlige fronter.

Blant Trumps absolutte favoritt-talepunkter er «the windmills», som han kaller dem.

Trump nevner dem ustanselig. Og han hater dem noe så kolossalt. De er stygge, de er dumme, de er tapere, de dreper fugler og mygg og driver hvaler til vanvidd.

«They say the noise causes cancer», påsto han i 2019.

Selvsagt uten noen form for dokumentasjon.

Vindkraft, spesielt på land, har i mange år vært en het potet, også her hjemme.

Den folkelige motstanden er stor, også blant folk som ikke direkte berøres av anleggene. Interesseorganisasjonen Motvind Norge har over 23.000 medlemmer.

Konfliktnivået er svært høyt, noe som i særdeleshet kom til uttrykk i Fosen-saken. Urfolksrettigheter er også en komplisert utfordring for politikernes ambisjoner om flere nye vindkraftprosjekter i Finnmark.

I 2023 ble vindkraft på land innlemmet i plan- og bygningsloven, noe som i praksis gir kommunene vetorett over nye vindkraftprosjekter. Det har ført til at det nærmest er blitt umulig å starte opp nye anlegg.

NHO går nå i bresjen for å fjerne vetoretten. Regjeringen og statsråd Terje Aasland sier nei, men frykter at lovendringen har ført til at prosesser stopper opp før de kommer i gang.

Til NRK tar Ap-ordfører Runar Flåt Granheim i den lille Agder-kommunen Bygland til orde for en slags «utredningsplikt» nettopp for å sikre at kommunepolitikerne får et reelt kunnskapsgrunnlag før beslutningen tas.

Han mener at vetoretten rett og slett har gitt kommunene et ansvar de ikke er i stand til å ta.

I Granheims hjemkommune ble et vindkraftanlegg nylig stanset allerede i planleggingsfasen.

Ifølge ordføreren førte planene om vindkraft til at «innbyggere ble trakassert, utskjelt og sosialt utestengt».

FOSEN: Storheia vindpark i Åfjord i Trøndelag. Foto: Heiko Junge / NTB

Det er ikke overraskende. Vindkraft utfordrer viktige verdier blant folk. Kanskje er det bare EU-saken og til dels innvandring som kan måle seg i intensitet.

Det er et fascinerende fenomen. Vindkraft på land er blant de billigste, mest effektive og klimavennlige energikildene vi har. I Danmark sier over 80 prosent ja.

I det mye større og langt mer grisgrendte Norge sier halvparten av oss tvert nei.

Jeg har en god venn som nesten tar til tårene når han beskriver vindturbinene som etter hans syn ramponerer den en gang så urørte naturen han elsker å ferdes i. For ham er det eksistensielt.

For meg representerer vindturbiner modernitet. Jeg synes de er vakre.

Da jeg i fjor sommer kjørte gjennom de enorme vindparkene på Spanias forblåste vestlige sørspiss ble jeg fylt av ærefrykt for hva vi mennesker faktisk får til.

Det kan være at vi begge, uten selv å være klar over det, er sugd inn i kulturkrigen.

For dette har utvilsomt utviklet seg til det amerikanerne kaller kulturkrigkulturkrigkonflikt mellom grupper med forskjellige verdier, tro og livsstil, ofte knyttet til politiske og sosiale spørsmål.. Altså en kamp om verdensbilder. Vindkraften er blitt et symbol på noe mye større enn seg selv.

Motstanden handler om ofte innbyrdes motstridende saker som naturvern, kritikk av det grønne skiftet og klassisk eliteskepsis og populisme.

Naturvernargumentet er selvsagt både forståelig og aktverdig. Vindturbinene er enorme og parkene krever store arealer. Jeg forstår godt min turglade venn når han gråter over tapt natur.

Vindmøller langs veien eller i etablerte industriområder («grå» arealer) kan være en bedre måte å plassere dem på, selv om vindforholdene er langt mer optimale andre steder.

SOL OG VIND: Huaneng Binzhou-prosjektet i den det østlige Kina. Foto: STR. / AFP / NTB

Konseptet det grønne skiftet har mistet noe av glansen fra tiden før pandemien, da bærekraft var et fyndord på linje med demokrati og menneskeverd, og pengene, og kontraktene, satt svært løst.

Fornybar energi er også mer ustabil – det blåser ikke like friskt hver dag, selv i fjellet eller ute på kysten.

Samtidig er det å satse så å si alt på fossile energikilder, slik ovennevnte president skryter av, å vende akterspeilet til fremtiden.

Kjernekraft er et alternativ, kanskje også i Norge, men for de store aktørene i verden er det ikke et enten-eller. Vind og sol er utvilsomt med i miksen fremover.

EU-landene godkjente så sent som sist uke målet om å kutte klimautslippene med 90 prosent innen 2040. Kinas mål er å bli karbonnøytralt innen 2060.

Det er den veien det går.

Den heftigste vindkraftmotstanden kan selvsagt ikke kun tolkes innenfor en ramme av kulturkrig eller «trumpisme».

Det er høyst reelle motsetninger som utspiller seg i debatten, og konkrete hensyn som må veies opp mot hverandre. Folk har følt seg overkjørt og fått noe helt annet enn det de ble forespeilet.

Men intensiteten i engasjementet er likevel spesielt. Som ordfører Granheim i Bygland sier til NRK: «Plutselig var det mange nye medlemmer i partiene, og kranglene økte både privat og i politikken.»

Det er synd dersom det arge debattklimaet bidrar til å stanse potensielle prosjekter før man har alle fakta på bordet.

Ordførerens forslag om en slags utredningsplikt før beslutningene tas i de aktuelle kommunestyrene er absolutt ingen dårlig idé.

Inntil videre vil vetoretten bestå. Debattene vil neppe avta i styrke.

Og ingen nye vindturbiner blir bygget.

Dette er en kommentar. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdning.