Den evige dansen rundt enebær­busken

GJESTEKOMMENTAR: Så går vi rundt om en enebærbusk – og rundt, og rundt, og rundt, og enda en gang til rundt. Så går vi rundt om en enebærbusk – og blir bare gående, rundt den samme forbaska busken.

Hva er det vi ikke for øye på inni oss mens vi skroller på skjermen? Foto: Shutterstock

Så gjør vi så når mandag og tirsdag og ti tusen søndager preges av målemani, varselparade, skrollespiral, hastverkhigen, grønnkålfest og diagnosesafari. Det slår meg liksom bare litt at alle disse greinene henger på samme tre, eller noe. Eller hvert fall at det er verdt å stille oss selv spørsmålet om hvorvidt de gjør det. Kan det være at mens vi sirkler rundt og rundt der, gnager vi tid til et helt eget hamsterhjul – KAN det være, ja, som jeg sa, at greinene henger på samme tre.

«Mamma, se, jeg vant en gull-lama», «jeg fikk bare søvnscore 47 av 100 i natt», «jeg skal bare se en video først, den varer bare to minutter», «jeg må sjekke mailen», «kan vi spise nå, eller, jeg må på trening om en halvtime», «pling-plong», «ding-dong», «jeg har ikke rukket å poste videoen fra i går engang», «er det normalt å være så sliten», «hva sa du, egentlig, jeg mistet fokuset litt, bare», «jeg mistet fremdriften min litt, bare», «jeg mistet fotfestet mitt litt, bare» «jeg har vondt i magen», «jeg ringer i morgen», «jeg må bare rekke å handle først», «jeg ... jeg ... jeg ... nå får jeg panikk», «eller noe sånt», «eller noe annet», «eller bare alt».

Mer kontroll, mer data og mer effektivitet

Hvis vi fininnstiller kroppen til null feil, kan det hende at vi samtidig skrur ned volumet på alt som gjør oss menneskelige? Når samfunnet (les teknologibransjen, arbeidslivet, helseindustrien, politikken, selvhjelpskulturen, influensermaskineriet) lover mer kontroll, mer data og mer effektivitet – mister vi kanskje det som gjør oss friske. Apper, klokker, sensorer, dingser som hjelper å måle, holde oversikt, tallfeste, tidfeste, stedfeste, sjelsfeste, livsfeste, leve. Er det ikke målt, har det ikke skjedd. Er det ikke målt, har man ikke oversikt. Er det ikke målt, har man ikke kontroll. Ergo det må måles for å oppnå virkelighet, ro og orden. Og helse. Eller? Mulig det er en brannfakkel, men kan det hende at målemanien oppnår angst, tvangsproblematikk, depresjon, konsentrasjonsvansker, utbrenthet, slapp og sliten?

Ok, uansett, tallene strømmer inn (les puls, HRV, søvnscore, skritt, skjermtid, kalorier, aktivitetsnivå), lover sannhet og objektive analyser, og du er ikke trøtt hvis klokka sier at du ikke er det, du tar bare feil. Du er ikke opplagt og uthvilt heller, når klokka sier noe annet. Hvis, og bare hvis, altså, men hvis jaget etter en tidseffektiv helse tar over, hva da med pausene, leken, kjedingen, dvelingen, pusten, øyeblikket – livet og å leve?

Skjermen lover oss alt én gang

For mens tallene tripper over skjermen, og vi løper i hamsterhjulet med skjermen i trynet – hva da med de rommene der nervesystemet finner ro og bygger styrke, kapasitet, retning, relasjon? Gitt at kontroll, måling, effektivitet og alt det der skulle være kosttilskudd, men ble hele måltidet, gitt at vi optimaliserer detaljene, men mister helheten, hva om uplanlagt bevegelse, halvferdige tankesprang, impulsive mellomrom, kjedsomhet, langsomhet, tilfeldighet, uvisshet – hva om vi liksom bare trenger det. Hva om det grønnere gresset på andre siden er mer stress, mer uro, mer utilstrekkelighet, mer nederlag, høyere diagnosetrykk.

Hva om skjermen (les hvis det finnes skjerm, finnes det liv) blir løsningen, eller problemet, også denne gang. Skjermen lover oss alt på én gang – informasjon, trøst, quick fix-dopamin, kroppen glipper fra signalene sine, hodet fylles av tanker som aldri får lande, tommelen kan gå på autopilot. Vi undervises, forbindes, behandles, forenes, forankres inn i skjermen. Skjermen blir en felles plattform, som bygger bro mellom mennesker, bidrar med sosiale vitaminer for kroppen, og gir oss en haug med greier å se på – men hva om det handler mindre om hva vi ser, og mer om hva vi ikke lenger får øye på inni oss?

Stemmene vi hører på, sender signaler om at mer data, mer effektivitet, mer kontroll, mer skroll gir bedre helse, bedre resultater, bedre liv. Stemmene vi hører på, bidrar til hamsterhjul, pulsjag, press, pes, pisk, skjermsluk, forbruk, misbruk, berøvelse, bedøvelse. Data inn, dopamin ut, jo visst gjør det vondt når diagnosene, for nei da, de brister ikke, de spirer. For mye skrolling gir flimrende søvn, for lite søvn gir flimrende hjerne.

Skjermene blir bomull

Når skjermen har blitt den nye folkehelse-arenaen, et sted der både positive ressurser (for jo da: læring, sosial kontakt, underholdning, inspirasjon), og helserisiko samles, med mulig uklart reguleringsansvar – når selvsporing, datadrevet livsstyring og biometriske tallrekker har blitt den nye helseministeren, som lover kontroll i en uoversiktlig verden og skaper tredjepersonsperspektiv på egen kropp – når tidsklemma tar oss igjen og løper fra oss og foran og oss og i oss og verdien av tid måles i produktivitet, mens dopaminet bruser, holder oss pålogget, og våken og optimale og i gang og i spinn og i stress og i uro og i angst og i utmattelse og i trøtt og slapp og sliten og depressiv, og kanskje bare i en selvforsterkende sirkel?

Jeg aner ikke. Men man kunne kanskje tenke at tallene isolerer følelsen, skjermene blir bomull mellom meg og deg, søken etter fasit og svar og to streker under holder ubehagelige signaler i kroppen på avstand, og higen etter å alltid komme litt lenger, alltid gjøre litt mer, alltid holde stimulien oppe – man kunne kanskje tenke at vi legger målemani over følelsen, skjermsluk over uroen, hamsterhjulet over sorgen – man kunne kanskje tenke at innimellom den lange helsekøen, løper «det er bare noe inni her som trenger plass».