Debatten om norsk eksportindustri minner litt om Titanic-forliset. Mens vannet fosser inn, skåles det for gode tider.

Fra Norge leverer vi blant annet til verdikjeder for produksjon av biler, batterier og medisinsk utstyr, skriver Nils Eirik Stamland. På bildet: Containerhavnen i Oslo. Foto: Stein Bjørge

Debatten om norsk eksportindustri minner litt om Titanic-forliset. Mens vannet fosser inn, skåles det for gode tider.

I forkant av lønnsoppgjøret har mange slått fast at norsk eksportindustri går «så det suser». Når påstanden begrunnes, vises det ofte til lav kronekurs. Dessverre er virkeligheten langt mer komplisert. Globale markedsforhold, bestemt av tilbud, etterspørsel og industriens totale energi- og råvarekostnader, er mye viktigere enn valutakurser.

Feier virkeligheten under teppet

Undertegnede er styreleder i et norsk INEOS-selskap. INEOS er verdens tredje største kjemikaliekonsern. Fra Norge leverer vi til verdikjeder for produksjon av biler, primæraluminium, batterier, medisinsk utstyr, bygg og anlegg, treforedling og mye annet.

Over 90 prosent av salget er eksport, og vi kjenner på pulsen til den europeiske realøkonomien. Den er svært svak!

Her hjemme feies realitetene under et teppe av gjennomsnittsbetraktninger. Teknisk beregningsutvalgs rapport viser de store forskjellene mellom ulike deler av industrien. De som lever av å selge varer og tjenester til norsk olje- og gassrelatert virksomhet, går godt, blant annet fordi Stortinget bevilget en stor oljeskattepakke under pandemien.

Vi som eksponeres for reell konkurranse, lever i en annen verden der det ser verre ut nå enn etter finanskrisen. Nedturen denne gangen er mer langvarig, og Europa har i mellomtiden pådratt seg energi- og råvarekostnader som er to til tre ganger høyere enn våre konkurrenters i USA og Asia. Det burde bekymre flere.

Virkelighetsfjern debatt

Uten en egen konkurransedyktig europeisk industri som sikrer leveranser av basismaterialer, svekkes det økonomiske og geopolitiske grunnlaget for å kunne forsvare våre liberale demokratier. I tillegg vil klimagassutslippene øke når industrien forsvinner fra Norge og Europa.

Den norske debatten er virkelighetsfjern og minner litt om Titanic-forliset. Mens vannet fosser inn i bunnen av skipet, spilles lystige toner, og det skåles for de gode tidene på øvre dekk.

I stedet for å innbille oss at det går så det suser, og at tiden er inne for betydelige reallønnshopp, burde vi innse realitetene og finne svar på hvordan vi skal bedre vår konkurransekraft.