Debatten om Arktis preges fortsatt av seiglivede myter

Russland har mer å vinne på dagens traktatregime, som sikrer russisk nærvær og begrenser øygruppens militære betydning, skriver innleggsforfatterne. Bildet av Russlands president Vladimir Putin er tatt i en annen anledning. Foto: Maxim Shipenkov, AP / NTB

Selvfølgelig står nordområdene overfor reelle utfordringer, men uten nyanser blir trusselbildet forvrengt og Arktis intet annet enn en karikatur.

Debatten om Arktis preges fortsatt av seiglivede myter, særlig når ulike saksfelter blandes sammen. Dette så vi i Rakel Haugen Strands kommentar i tirsdagens Aftenposten, som viste flere typiske misforståelser om nordområdene:

• Krig på Svalbard? Strand skriver at stemmer i Russland mener Svalbard burde «tas». Dette er en halvsannhet. Stemmene finnes, men de sitter ikke og utarbeider Arktis-politikk i Kreml. Russland har mer å vinne på dagens traktatregime, som sikrer russisk nærvær og begrenser øygruppens militære betydning. En aksjon mot øygruppen ville vært dyr og med lite gevinst.
• Ressurskappløp. Strand skriver at «i Arktis er det svært ulike syn på kor grensene går, kven som har rett til å kontrollere sjøvegane og kven som eig olja, gassen og jordartane». Dette er direkte feil. Alle landegrenser er avklarte i nord. Til havs står den eneste disputten mellom USA og Canada, som ellers har pleid å stå på vennskapelig fot. Dog har flere land overlappende krav i de utvidede kontinentalsoklene, men her er det svært usannsynlig at et ressurskappløp oppstår.
• Kina tar over Arktis? Det stemmer at Kina og andre stater vil bruke Nordøstpassasjen, men det revolusjonerer ikke internasjonal skipsfart, for ruten er ikke kostnadseffektiv. Det er få havner underveis, og is-situasjonen er uforutsigbar. Usikkerhet rundt den russiske administrasjonen av sjøruten, i tillegg til det politiske klimaet etter Ukraina-krigen, gjør skipsfarten her veldig dyr.
• Forutsigbarhet. Forholdet mellom øst og vest er ennå forutsigbart i nord. De åtte arktiske statene samarbeider i Arktisk råd, noe som har krevd mye diplomatisk finesse de siste årene. Det samarbeides ennå om søk og redning, oljevernberedskap og fiskeriforvaltning i polhavet. Dette er viktig fordi arktiske stater sikrer egne fellesinteresser og samtidig verner om egen «orden» mot ikke-arktisk interesse.

Selvfølgelig står nordområdene overfor reelle utfordringer, men uten nyanser blir trusselbildet forvrengt og Arktis intet annet enn en karikatur.