De visste – likevel svikter systemet når liv står på spill

Da krisene traff oss, gjorde vi det vi blir fortalt. Vi kontaktet hjelpeapparatet ikke bare en gang, men utallige ganger. Vi forklarte alvoret. Vi ba om hjelp. På legevakten sa vi det rett ut flere ganger. Vi er redde for at det kan gå galt. Svaret?

Kontakt fastlege, eller vent til i morgen. Vi dro utallige ganger hjem med frykten.

Og med en risiko vi ikke kunne bære alene. Flere netter sitter fortsatt i kroppen min. Netter hvor jeg ikke visste om det kom til å gå bra. Netter hvor jeg var redd for at hen kunne ta livet sitt. Hen overlevde. Andre gjør ikke det.

Likevel kan det i journaler stå at risikoen er «lav». «Pasientens selvmordsfare har vært vurdert som lav.» For oss føltes det aldri lavt. For oss var det livsfarlig.

Dette er ikke en enkelthistorie. Det er et mønster. Norge har sett det samme i dokumentaren «Barbeint i snøen». Mennesker i akutt psykisk krise som ikke får hjelp når det gjelder – og hvor konsekvensene er dødelige. Det som gjør dette uakseptabelt, er ikke bare at det skjer. Etter Utøya-angrepet sa vi som samfunn at vi skulle ta bedre vare på de som står i traumer, kriser og ettervirkninger. Vi snakket om ansvar. Om oppfølging. Om at ingen skulle stå alene når livet rakner. Likevel sitter familier fortsatt alene i akutte psykiske kriser – og må kjempe for å bli tatt på alvor. Hva var det vi egentlig lærte?

Det er at de som har dette ansvaret, vet.

I Meld. St. 23 (2022–2023) Opptrappingsplan for psykisk helse, beskriver regjeringen hvordan systemet skal fungere: bedre samhandling, tidligere innsats og helhetlige tjenester. De har allerede definert løsningen. Likevel er det ikke det vi møter.

Dette har våre politikere vedtatt:

• Bedre samhandling mellom nivåer

• Tidlig innsats

• Pasienten i sentrum

• Helhetlige tjenester

Dette er virkeligheten:

• Ansvar pulveriseres mellom legevakt, kommune og spesialist

• Hjelp uteblir når det haster

• Systemet beskytter seg selv, ikke pasienten

• Pårørende står alene i potensielt livstruende situasjoner

Dette er ikke en glipp. Det er en varslet svikt.

Et flertall på Stortinget ba nå om en forsterket plan. De etterlyser konkrete tiltak og handling. Det betyr én ting: Det som er vedtatt, redder ikke liv godt nok. Tre krav som allerede ligger i planen, men som må leveres hvis Meld. St. 23 (2022–2023) Opptrappingsplan for psykisk helse skal bety noe i praksis, må få dette på plass:

1. Ett tydelig ansvar i akutte situasjoner Noen må ha plikt til å gripe inn når liv og helse står i fare.

2. Reell tilgjengelighet når krisen skjer Ikke bare rett til hjelp – men faktisk hjelp der og da.

3. Pårørende må bli hørt i risikovurderinger De som ser alvoret først, må tas på alvor før det er for sent.

Dette handler ikke om systemutvikling.

Det handler om liv. Når et menneske er i akutt psykisk krise, finnes det ikke rom for å vente. Da må hjelpen være der. I dag er den ikke det. Ansvar skyves. Tid går. Risiko øker. Og i verste fall – lider eller dør mennesker unødig. Det skjedde, og det skjer!

Helsemyndighetene vet. Politikerne vet. De har beskrevet det selv. De har sett det. Og likevel skjer det.

Helseminister Jan Christian Vestre har ansvaret nå.

Når et menneske er i akutt psykisk krise, og familien ber om hjelp – men ikke får det: Hvem har ansvaret hvis det går galt. Det er ikke lenger et spørsmål om kunnskap. Det er et spørsmål om ansvar. Og ansvar handler ikke om planer. Det handler om liv som enten blir reddet, får hjelp – eller går tapt. Hvor mange flere må dø før systemet faktisk fungerer når det gjelder?