De pårørendes usynlige kamp

Pårørende til mennesker med psykisk sykdom bærer ofte på en byrde som ikke synes, ikke verdsettes – og alt for sjelden blir støttet. De føler seg uglesett som noen som maser når de ringer legevakt og trygler om hjelp, men blir bedt om å henvende seg til fastlegen. Noe de ofte har gjort, som men får time om en ukes tid.

En ensom vakt

En dyp ensomhet preger altfor ofte pårørende. Altfor mange føler å måtte stå alene, føler seg stemplet som kverulanter av hjelpere som skulle hjelpe. Men de stiller opp, stiller krav, stiller spørsmål. Gang på gang. Men hjelperne kan ikke hjelpe. I beste fall blir de stilt på en venteliste eller stengte dører.

Det finnes lovverk, og retningslinjer, men likevel blir pårørendes innsats ofte behandlet som en privat affære, ikke som en samfunnsoppgave.

Håpløsheten brer seg

Når hjelpen lar vente på seg, eller systemet svikter, brer håpløsheten seg. Mange forteller om år med trygling og bønn om behandling, uten å bli hørt. Når en syk ungdom blir avvist fra psykisk helsevern fordi «symptomene ikke er alvorlig nok», eller an akutt krise ikke fører til innleggelse, er det pårørende som må håndtere konsekvensene.

Håpløsheten har mange ansikter. Skammen over ikke å strekke til. Frustrasjon, maktesløshet. Sorgen over et liv som glipper. Og ikke minst – maktesløshet overfor et hjelpeapparat som virker uinteressert i helheten.

Et system som ikke ser

Det norske helsevesen er i prinsippet basert på samarbeid mellom bruker, pårørende og fagfolk. I praksis er det altfor ofte stikk motsatt. Pårørende blir usynliggjort av taushetsplikt, byråkrati og fragmenterte tjenester. Informasjon holdes tilbake. Tiltak uteblir. Ingen tar helhetlig ansvar. Og midt i dette: mennesker som forsøker å redde det de har, med sin egen helse som innsats.

Åpen

Hva trenger de?

Pårørende trenger ikke heltestatus. Det trenger anerkjennelse og avlastning. De trenger veiledning, samtaletilbud og økonomiske ordninger som tar høyde for at livet settes på vent. De trenger å bli sett som en ressurs – ikke som en forstyrrende faktor i behandlingsforløpet. I tillegg må politikere og fagfolk våge å snakke sant om det pårørendearbeidet faktisk koster – både menneskelig og samfunnsøkonomisk.

Forebygging nytter ikke hvis de som bærer den daglige omsorgen selv blir syke.

Et samfunnsansvar

Psykisk sykdom rammer ikke kun den enkelte. Det rammer familier, relasjoner og livsgrunnlag. Å stå nær noen som sliter, betyr ikke at man skal ta over alt ansvaret for den syke. Det betyr at man har krav på hjelp. I dag svikter vi dem – de som allerede gir mer enn de har.

Å støtte pårørende er ikke veldedighet. Det er investering i helse, verdighet og menneskelighet. Vi må begynne der – med å lytte, løfte og legge til rette. Før håpløsheten blir det eneste vi har.