«De har det verre i skyttergravene»

“Mot er i DNAet vårt” står det på en plakat på toget. Jeg tror på at det er i ukrainerne sitt.

Det krever mot å leve i den hverdagen de har her nå. De russiske angrepene terroriserer befolkningen. Jeg håper vi nordmenn også har det i oss, hvis vi trenger det en dag.

Ludmyla (71) sitter stille med lukkede øyne når vi kommer inn i det varme teltet. Når hun først begynner å snakke, er det jeg som blir stille.

Hun har flyktet fra Myrnohrad, rett ved Pokrovsk, langt øst. Leiligheten der er fullstendig utbombet. Først dro hun til USA, men valgte å dra hjem.

Ludmyla viste oss bilder av det ødelagte nabolaget i Myrnohrad. Foto: Privat

“Jeg kan ikke være uten Ukraina”, sier hun. Dessuten er sønnen hennes her.

Han var blant soldatene som ble omringet av russerne ved stålverket Azovstal i Mariupol, forteller hun. Han mistet et ben i kampene og ble tatt til fange.

Ludmyla stod på Maidanplassen med plakater og demonstrerte for å få han og de andre soldatene sluppet fri. Og det ble han.

Siden har han giftet seg og fått et barn.

Ludmylas sønn mistet det ene benet i kampene i Mariupol. Her er han med sønnen han fikk etter at han slapp ut av russisk fangenskap. Foto: Privat

Nå bor hun på østsiden i Kyiv, et av områdene som er mest utsatt for russiske angrep. Hun har ikke hatt strøm i leiligheten på fire dager, og det er nå under ti grader der.

Hvordan klarer dere å holde ut, spør jeg. Svaret er kontant: «Guttene våre i skyttergravene har det verre.»

Ingen av kvinnene jeg møter i dette varmeteltet klager. Ikke et kny. De vet at de som jobber med å få strømnettet opp igjen har en tøff jobb. De har hørt at de må tine opp hver cm med kabel. «Så vi kan vente.»

De har også noen tips og triks fra Sovjet-tiden på lur. Som å varme opp store steiner på gasskomfyren. De holder godt på varmen og sørger for litt lunk i leilighetene.

Jeg prøver forsiktig å utfordre dem litt. Dere peker hele tiden på at noen andre har det verre enn dere, sier jeg. Men det virker ærlig talt vanskelig å leve uten strøm og varme i blokkleilighetene når det er -14 ute.

De vil ikke høre noe av det.

Kyiv er mørklagt i kulden. Russiske angrep har slått ut strømforsyningen. Foto: Espen Rasmussen

De vil heller fortelle om hvordan de støtter hverandre. De har alle opplevd å måtte flykte. De har blitt møtt av nye naboer som ga dem mat og annet de manglet.

Det er som om dette er deres motstandskamp. Å tåle det som kommer. De knekker ikke.

Mangelen på strøm som skaper den akutte krisen nå. Angrepene på kraftstasjoner er hyppige. Når skadene etter ett angrep er reparert, kommer det neste.

Samholdet og kulturen for å finne løsninger, uten myndighetenes hjelp, er en vanvittig styrke i Ukraina. De er vant til at staten ikke kan løse alle problemen for dem. De som har strøm, inviterer venner og familie til å bo hos seg.

Ukrainerne er så sterke og sta i møte med fullstendig inhumane angrep. Men om flere velger å forlate landet nå, er jeg ikke overrasket. Det er meldt under 20 grader nå.

VG møtte Ludmyla i et varmetelt på østsiden av Kyiv. Hit kom hun og andre i nabolaget for å få varme seg, ta en kopp te og lade mobilen. Foto: Espen Rasmussen

Å leve med frykten for de stadige luftangrepene åpenbart fryktelig tøft. De er hyppigere enn før. Selv om boligblokker ikke er målet, treffes de stadig vekk.

Illusjoner om at fredssamtaler skal føre til slutt på krigen med det første, merker jeg lite til her. Bønnene om mer luftvern, derimot, kommer fra både politikere, journalister og tilfeldige folk vi møter på.

I fredssamtalene er det hele tiden snakk om krav. Russland krever, amerikanerne krever, europeerne krever.

Men menneskene vi møter i varmeteltet krever ingenting. De er takknemlige for den varme teen de får her. De insisterer på at vi også skal ta oss en kopp.

Og inviterer oss tilbake - når krigen er over.

Dette er en kommentar. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdning.