Hvor lenge har vi et filmmiljø å være stolt av?

9 hours ago 7

Meninger
Debattinnlegg

Det har rent inn med priser og nominasjoner til Affeksjonsverdi, noe som er vel fortjent for et godt stykke filmkunst.

Søndag 15. mars kl. 15:16

Statsminister Støre skriver på Facebook at «Oscar-nominasjon er en stor anerkjennelse, og det er all grunn til å være stolt av det norske filmmiljøet.»

Men hvor lenge har vi et filmmiljø å være stolte av?

Det fremkommer at 30 prosent av norske filmarbeidere har sluttet på et år, og 60 prosent av de gjenværende vurderer å gi seg.

Etter all sannsynlighet er det flere fagfolk som bidro til å gjøre «Affeksjonsverdi» til en suksess, som ikke kan leve av å arbeide i filmbransjen lenger.

Er det noe å være stolt av? Skal vi være stolte over at våre kollegaer, som lager film i verdensklasse, ikke tjener nok til å brødfø seg selv? Nei, tenker jeg.

– Hvorfor tar de ikke tak?

Kulturminister Lubna Jaffery sier at vi må sikre et fortsatt sterkt norsk filmmiljø. Er et sterkt norsk filmmiljø et filmmiljø som er halvert på bare noen år?

Nylig skrev Klassekampen at Stortinget refser regjeringens filmpolitikk, men Bente Estil (Ap), leder av kulturkomiteen på Stortinget, vil ikke gjøre den norske insentivordningen regelstyrt i inneværende regjeringsperiode.

Nesten et samlet storting, fra både høyre og venstre, kritiserer regjeringens politikk, så hvorfor tar de ikke tak? Hva er det egentlig regjeringen gjør for å styrke filmmiljøet?

I tillegg til dårlige støtteordninger går det dårligere med filmutdanningen her til lands.

Det populære masterprogrammet i manusutvikling ved UiB legges ned, og endringer i Filmskolens struktur har ført til store reaksjoner. Dette er studier som sannsynligvis former den neste Vogt og Trier.

En gavepakke til bygda

«Bygd og land, hånd i hånd» har Arbeiderpartiet brukt i mange år. Filmstøtte og insentivordningen er på mange måter en gavepakke til bygda.

Store filmproduksjoner som «Mission Impossible» og «White Lotus» kommer ikke til Norge for å filme på Karl Johan og Aker Brygge.

De kommer for Ullensvang, Lofoten, Svalbard og Sunnmøre.

Jeg har selv jobbet på mange filmproduksjoner hvor vi har vært i en liten bygd på Vestlandet eller et fjordhull i Nordland.

Vi har leid hoteller i månedsvis, hyret inn catering, leid biler og spist og drukket for hundretusener på lokale serveringssteder.

Jeg vet at flere av produksjonene jeg har vært på, har holdt liv i små, lokale bedrifter i lavsesong.

En regelstyrt insentivordning ville ført til milliarder av kroner inn i internasjonale filmproduksjoner med opptak i Norge, som igjen benytter seg av hoteller på Namsos, sjåfører i Henningsvær og bruktbutikken i Nordreisa.

Norsk film fra Romania

Som ung filmskaper, med masse idéer og skaperglede, føler jeg at vi jobber i motbakke for å lage norsk film.

Mange av mine venner i forskjellige fagfunksjoner har sluttet og begynt i en «vanlig» jobb.

Filmbransjen er mer enn bare regissører og produsenter.

Gjør regjeringen nok for norsk filmindustri?

aJa, de gjør en god jobbbDelvis – men det er rom for forbedringcNei, de gjør ikke nokdUsikker/vet ikke

Vi trenger dyktige kameraassistenter, kostymedesignere og koordinatorer. Men når store internasjonale produksjoner rømmer til utlandet, sitter vi igjen med manglende kompetanse.

Og når folk slutter, er det vanskelig å få dem tilbake.

Så sitter vi igjen med at norske filmer spilles inn i Litauen eller Romania, fordi vi ikke har fagfolk eller midler til å lage dem her hjemme.

Er det dette vi skal være stolte av?

Innlegget er levert av Ung debatt, et selskap som formidler unge meninger til norske aviser.

Dette er en kronikk. Kronikken gir uttrykk for skribentens holdning. Du kan sende inn kronikker og debattinnlegg til debatt@vg.no.

Read Entire Article